[Om Bård Larsens bok «Idealistene]

Den viktigste politiske talen etter krigen var utvilsomt Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy 29. Februar 1948. Det var her den senere landsfaderen tok et generaloppgjør med kommunismen, en ideologi den ennå temmelig radikale Gerhardsen forsto var ensbetydende med et totalitært samfunn. Ifølge Gerhardsen var kommunistene, også i Norge, i sine hjerter tilhengere av diktatur og terror, som han sa, og klarere kunne det ikke sies: kommunismen var et skrivebordsutviklet tankesystem, umulig å gjenskape i praksis. Ideologiens mektigste enkeltprosjekt var Stalins Sovjet, et brutalt og bekmørkt diktatur – så så si like lite forlokkende som dets fascistiske søskenbarn i Italia og Tyskland.

Året etter Kråkerøytalen kom Mao Zedong til makten i Kina. 27 år senere døde Mao, etter å ha gjennomført den ene vanvittige «reformen» etter den andre, med flere titalls millioner ofre.
Året før den aldrende og syke Mao døde, tok en mystisk gruppering kalt Røde Khmer makten i det lille landet Kambodsja. Fire år senere hadde partiet med Bror nummer 1, kalt Pol Pot, i spissen slaktet ned over en og en halv million mennesker i et av verdesnhistoriens mest bisarre sosiale eksperimenter.
I 1979, da Røde Khmer måtte flykte etter Vietnams invasjon i Kambodsja, hadde det norske partiet AKP(m-l) eksistert i seks år.

AKP (m-l) var glødende tilhengere av dem alle; Stalin, Mao og Pol Pot.
Einar Gerhardsen hadde de kun forakt til overs for.
Det er nesten ikke til å tro.

AKPs medlemmer var blant de fremste unge intellektuelle Norge hadde å by på i 70-årene. Siden har svært mange med sine formative år innenfor dette paranoide og dypt udemokratiske partiet gjort pene karrierer, ja, flere av dem er toneangivende stemmer selv den dag i dag. De opptrer gjerne i en slags venstresosialdemokratisk drakt, alltid svært kritiske til Makta og ikke minst til Kapitalismen, som for tiden går under navnet nyliberalismen.

Jeg har brukt flere år av mitt ikke lenger så unge liv til å studere dette partiet, og har i boken «Mao, min Mao» og i tv-programmene «Historier om AKP» avslørt flere av de mørkeste sidene ved partiet og ideologien de slukte med hud og hår – flere tiår etter at Stalins forbrytelser var gjort kjent. AKP var selvsagt tilhengere av Marx’ monstrøse idé «proletariatets diktatur», og ville fjerne det ennå unge liberale demokratiet i Norge – en styreform som hadde ført til en massiv økonomisk vekst, levestandardsøkning og politiske friheter.
De ville, med våpen i hånd, kvitte seg med Gerhardsen og Borten, og satse på et system a la det den genuint ulekre diktatoren Enver Hoxha forsøkte å bygge opp i Albania. De ville ha en politistat, et statlig undertrykkelsesapparat, der alle former for annerledeshet var et borgerlig avvik som måtte korrigeres.

AKP opererte som om Norge var i krig. De gjorde deler av partiet hemmelig, de overvåket andre grupperinger på venstresiden, og de forberedte seg fysisk og mentalt på at Norge skulle bli angrepet av Sovjet, som i AKP-ernes liturgi var forfalt til en borgerlig statskapitalistisk stat gjennom et kolossalt høyreavvik, bort fra alle marxismen-leninismens-stalinismens-maoismens evige læresetninger.
I dag eksisterer AKP under navnet Rødt og har mer eller mindre forlatt alt det de en gang stod for. Partiet er politisk sett uinteressant, og er i dag en slags diskusjonsklubb for sosialdemokratiske nostalgikere som stadig oppdaterer tiden for syndefallet, da samfunnet ble aldeles ulevelig for den arbeiderklassen man har sett seg fore å tjene. For tiden er denne datoen satt til ca 1980, da Reagan og Thatcher kom til makten og alt begynte å gå til helvete.

Bård Larsen har i bunn og grunn skrevet enda en bok om AKP.
Men han bruker betegnelsen venstresiden.
Det er noe som skurrer her.

Ja, en del SV-ere gjorde også mye rart på 70-tallet. Berge Furre forvillet seg ned til Romania og lot seg fascinere av Ceaucescu. Andre talte til fordel for Walter Ulbricht og Erich Honecker. Noen dro til og med til Nord-Korea for å lete etter en vei ut av kapitalismens umenneskelighet, og noen politiske noksagter i partiets randsone var like glade i Pol Pot som det Pål Steigan var. Da muren endelig falt i 1989 og kommunistregimenes innestengte fanger strømmet gledesstrålende ut til friheten, ble partinestor Finn Gustavsen så bedrøvet at han skrev boken «Blåmandag».
Siden har en del partifolk hatt stor forkjærlighet for Castros shabby ettpartisystem på Cuba og Chavez’ brunstige, men like shabby bolivariske revolusjon i Venezuela.
Og SU og en purung Audun Lysbakken lanserte skammelig nok et revolusjonært program for ti år siden.

Men dette er unntakene. For: SV har i dag et helt avklart forhold til det liberale demokratiet og de borgerlige frihetene, og har hatt det helt siden Erik Solheim røsket opp i det sosialistiske museet for snart 30 år siden. Dagens mainstream-SV er sosialister kun i navnet.

Det er et forsiktig venstresosialdemokratisk parti med en slags grønn profil, og de fleste av dets politikere og tillitsvalgte har forlengst kvittet seg med marxismen som ideologisk rettesnor og gjort det
sosialdemokrater gjorde allerede i Marx’ levetid, nemlig avvist marxismens historistiske dogme om at samfunnet uvergelig utvikler seg i en gitt retning. Mot kommunismens utopia, der staten og det enkelte menneske skal gå opp i en høyere enhet og sikre evig lykke.
Jeg synes Bård Larsen litt for ofte i boken blander stort og smått, tilpasser terrenget til kartet, og slår epler i hartkorn med bananer. For det liberale demokratiet har forlengst avgått med seieren. Kun politiske kverulanter mener verden går i feil retning.

Bård Larsen flørtet selv med kommunismen i sine unge år, og har nå havnet i Civita. Det er ingen nødvendig grunn til å ta et såpass stort sprang, selv om det er lett å ha sympati med hans agg mot ytrevenstre. Mellom der finnes flere alternativer, ikke minst sosialdemokratiet, som har klart å forene en mild form for sosialisme med en like sunn bruk av det kapitalistiske markedet. Den norske modellen er beviselig en suksesshistorie. SV er også en del av dette bildet, bortsett fra et lite mindretall som fortsatt nekter å innse at den marxistiske sosialismen avgikk med døden for tjue år siden, flere tiår på overtid. Jeg mener det er unødvendig og et sidespor å dra inn høyresidens ulike totalitære sprell når det er venstresiden som stilles under lupen. Men jeg kan ikke dy meg helt. I 1933, samme år som Hitler tok makten i Tyskland, uttalte Unge Høyres landsforbund at «diktatur og enevoldsmakt kan være like meget folkestyre som parlamentarismen er det. Når vi omfatter nasjonalsosialismen med sympati, så er det fordi vi hos den har møtt tanker og ideer som er i full overenstemmelse med våre egne konservative synspunkter.»

Vi har alle våre svin på skogen.

Reklamer