* Det fortegnede bildet av den mangfoldige Groruddalen forsterkes av fordomsfulle journalister, bekymrede historikere og kvasi-nostalgiske politikere.

Hans Petter Sjøli
17/9/2010

I 2005 intervjuet jeg en flott bunt elever på Holmlia skole om de fryktet bråk i Oslos forsteder à la opprørene i Paris senhøstes samme år. «Kidsa», alle med minoritetsbakgrunn, trakk på skuldrene av problemstillingen.15-åringene Ifra og Ece var krystallklare på at Holmlia ikke kunne sammenlignes med slitne parisiske forsteder som blokkbyen Clichy-sous-Bois. «Jeg tror ikke det kommer til å skje sånne ting
her i Norge», sa Ifra. Ece nærmest fullførte venninnens setning: «For heldigvis er Norge et land hvor utlendinger ikke blir særlig undertrykt.»

Vellykket integrering
Reportasjen ble raskt kritisert på det nasjonalkonservative nettstedet Document.no. «Naivt», meldte redaktør Hans Rustad. Det skyldtes naturligvis at ungdommene fra det innvandrertette Holmlia ikke leverte varene i tråd med Rustads skjema om at innvandringen uvegerlig vil føre til sosiale motsetninger og nasjonal uro. En tredje 15-åring, Hiro, sa det slik: «I Norge har vi jo nesten alt. Jeg føler absolutt ikke at vi har dårligere muligheter til å få et godt liv enn de med norsk bakgrunn.» En nokså vellykket integrering, med andre ord.
Motsetningsparadigmet var rett og slett ikke en del av ungdommenes doxa, altså det man tar for gitt. Det flerkulturelle var et faktum.

Omdreining
Det har gått fem år siden reportasjen sto på trykk, og for en omdreining det har vært i debatten om deta flerkulturelle samfunnet. I dag er det knapt mulig å åpne en avis eller klikke seg inn på et sosialt medium uten å lese om alle problemene i det «nye Norge». I de siste ukene har det virkelig tatt av, ikke minst i Selveste Dagsrevyen, der vi har blitt servert de reneste skrekk reportasjene om tilstandene i den andre enden av den minoritetstette sør-norddiagonalen Holmlia-Stovner.
Groruddalen, et bredt dalføre nord for Oslo sentrum med like mange innbyggere som Stavanger, er nærmest blitt erklært som et nasjonalt katastrofeområde som etniske nordmenn flykter fra i strie strømmer for å unnslippe multikulturalismens elendighet. I Lørdagsrevyen ble det fortalt at bane 5 mot Vestli på folkemunne blir kalt «Color Line» og at det hersker riktig så ville tilstander «der oppe».

Fra vold til idyll
Men så er ikke tilfelle. Som en kjent norsk forfatter bosatt i drabantbyen Romsås i øvre del av dalen skrev på undertegnedes Facebook-side tidlig i denne uken: «Sannheten om Romsås er at det var mye verre her FØR innvandrerne kom. Da var det vold, dop, innbrudd, horder av kriminell ungdom (etc). Nå er det rene idyllen.» Utsagnet var en reaksjon på forjævlighetstesen om at vi står overfor en brutal ny virkelighet som det sosialdemokratiske Norge ikke vil klare å håndtere; en tese formulert av såvel Frps Christian Tybring-Gjedde som den radikale historikeren Kåre Lunden, sistnevnte i Klassekampen mandag
denne uken. Ifølge Lunden kan Oslo om noen år stå overfor nærmest borgerkrigslignende tilstander der «høgpigmenterte» og sosialt utstøtte representanter for mannekjønnet vil ty tildrastiske virkemidler i kampen mot storsamfunnet.

Fare for stigma
Lunden har som vanlig noen gode poenger. Venstresiden har – i likhet med Oslo Høyre, det må sies – hatt en gladliberal tendens i integreringsdebatten. Verktøykassen ble liggende nedstøvet innerst i redskapsboden. Dette har ført til at handlekraftige politikere som Jan Bøhler (Ap) med jevne mellomrom lanserer diverse tiltak for etter sigende å hindre at dalen tømmes for etniske nordmenn, nå sist det vidtrekkende forslaget om å busse barneskoleelever fra øst til vest. Bøhler, som selv er fra Kalbakken, skal ha mye ros for sitt engasjement for sitt kjære hjemsted. Det er utfordringer, og de må løses.
Men Bøhler må passe seg for ikke å bidra til stigmatiseringen av Groruddalen. For hver gang den lavmælte eks-raddisen peker på at forholdene ikke bare er idylliske i de gamle arbeiderstrøkene (og ja, det finnes et par enklaver med særskilte problemer) kommer en Tybring-Gjedde med langt tyngre skyts, og spiralen er i gang.

Farlig offerretorikk
Selvbestaltete representanter for minoritetene bør også passe seg for ikke å snakke i gang et problem som i utgangspunktet er marginalt. Skribent og nyinnflyttet groruddøl Iffit Qureshi, for eksempel, som på NRK1s Debatten sist uke påsto at folk på Kalbakken så «så triste og fattige ut». Slike høyst upresise utsagn bidrar til stigmatisering og misforståelser som utnyttes for det det er verdt av reaksjonære populister som skyver den hvite arbeiderklassen foran seg i (den meningsløse) kampen for å gjenskape tiden da Norge var hvitt og kjekt. Det kan ikke sies for ofte: Offerretorikk fører sjeldent til noe positivt.
Groruddalen er et rikt og mangfoldig boområde med alle typer bebyggelse, nærhet til fantastiske naturområder og sterke lokalsamfunn. Den massive innvandringen har selvsagt forandret flere av områdene, mange til det ugjenkjennelige, men en skal være temmelig a priori-basert om man finner tilstander her som understøtter Tybring- Gjedde og Lundens beskrivelser. Trask opp til Grei-banen og Vesletjern på øvre Rødtvet, for eksempel, i lia ovenfor de bastante blokkene. Et finere område finnes knapt i hovedstaden.

Å møte seg selv i døren
Sitter den som skriver dette i glasshus? Jeg ser poenget. Denne uken solgte vi et rekkehus på Kolås på Groruddalens vestside. «White flight», gapskrattet en «realistisk» sosiologkompis da jeg røpet at familien nå flytter ut av dalen. Har han rett?
Jeg tror ikke det. Folk flytter av ulike årsaker. For vår del var avgjørelsen særdeles vanskelig. Barna har gått på Tonsenhagen skole, en riktig flott barneskole med en beliggenhet vestkantskolene bare kan drømme om.
Omlag 40 prosent av elevene har minoritetsbakgrunn, en nær perfekt miks i et irreversibelt flerkulturelt Oslo. Tonsenhagen skole er et Oslo anno 2010 i miniatyr, etnisk, klassemessig og boligmessig. De som kjøpte rekkehuset vårt må ha vært av samme opp fatning. Det ble, for å si det avmålt, en hyggelig handel.
Det er å håpe at journalister, histori kere og skråsikre politikere med stålblått blikk tar seg en tur opp hit en dag. Det er en viss fare for å bli overrasket. ■

Advertisements