Ja, Harald «Brille» Eia er fremdeles Norges morsomste mann, selv om han aldri har vært mer avslepen.

Hans Petter Sjøli, mediekommentator

Jeg var som trofast Eia/Tufte Johansen-fan nokså avventende til duoens forrige program «Storbynatt». Det var et show med få latterpunkter, idétørken var påfallende og de to fløt på gamle figurer og triks. Det var nesten litt leit å se to gamle helter slite og knote, det var tross alt min generasjons viktigste komikere som holdt på, forgjeves letende etter fordums fingerspitzengefühl. Programmet var ikke dårlig, nei, det var fullt på høyde med showene som fanger inn dagens tidsånd, slike som «Torsdag kveld fra Nydalen», men fra Harald Eia og Bård Tufte Johansen forventes det noe mer, noe udefinerbart. Slik som i «Uti vår hage», som på sitt beste var tv-humor i absolutt verdensklasse.

Hva så med «Brille», som hadde premiere på mandag? Jo, det er trivelig tv. Nerde-Harald er rarere på håret enn noensinne, og har lagt seg til en sinna-jovial stil som på en måte fusjonerer Thomas Andrés positive naivisme og Oslo-los Kjell Aronsens eitrende sinne. Programmet, som er sterkt inspirert av britiske QI (ledet av komikeren Stephen Fry), er egentlig så som så. «Konkurranse»-opplegget mellom kjente ansikter er like originalt som smør på brødskiven, og vitsene er av vekslende kvalitet. Men det er noe folkelig og villet over Harald Eia denne gangen som er umulig å mislike. Seertallene for åpningsprogrammet var da også særs hyggelige for den tidligere hipsteren. Slik har det ikke alltid vært.

Det er lett å glemme, særlig blant oss uforbederlige 90-tallister, at duoen ikke slo gjennom før på 2000-tallet. 90-tallsprogrammene deres, med «Lille Lørdag» som det viktigste, var indie-tv sett av et trofast, men fåtallig publikum. Humoren deres hadde likevel stor gjennomslagskraft, men på grunn av det sedvanlige kulturelle etterslepet som preger provinslandet i nord, var det en type humor som var mer etterdiltende enn nyskapende. 90-tallets definitive komiserie var amerikansk. «Seinfeld» banet vei for den tilsynelatende verdifrie og post-ideologiske humoren som rystet 68-generasjonen og dennes krav til politisk bevissthet. «Seinfeld» pekte nese til alle –ismer, både politiske og religiøse. Denne urenheten forvirret den eldre garde, mens vi som hadde våre formative år på denne tiden, lo som vi aldri før hadde ledd, og har siden aldri klart å ta noen dogmatikere på alvor.

«Seinfelds» direkte arvtaker på det nihilistiske humormarkedet var Trey Parker/Matt Stones grenseløst uansvarlige animasjonsserie «South Park». Der «Seinfeld» på overflaten var pent og pyntelig, var (og er: det lages stadig nye episoder av «South Park», og kvaliteten er like ypperlig som før) den tegnede versjonen rølpete, ekkel og usannsynlig drøy. Men fundamentet var og er det samme: Det skytes i alle retninger, gjerne samtidig. Ingen kan ta serien til inntekt for sine meninger. Gjør man det, får man seg garantert en i fleisen ved neste korsvei.

Bård & Harald har vært subversive, de også. Det går en tydelig rød tråd fra raljeringen over «Gerhardsen-ungdommen» til sistnevntes omstridte «Hjernevask»-serie. Dagens Norge er langt mindre politisk-kulturelt ensartet enn da de begynte på tv, og selv om deres skjerv til den utviklingen er beskjeden, er den ikke uviktig. Harald Eia er en utmerket sosiolog ikledd humoristens gevanter, og avslørte dype strukturer i det norske etterkrigssamfunnet som for lengst var modne for fornyelse. Høyredreining? Ja, kanskje. Men mer var det snakk om intellektuell restaurering; en ny åpenhet og nysgjerrighet, mot vedtatte sannheter som, i møtet med den nye tid, var en frukt som ventet på å bli plukket.

Det går med Bård & Harald som med de fleste. Kantene slipes ned, piggene likeså. «Brille», som altså handler om å utfordre to lag med spørsmål fra vitenskapens verden, er snill og smart familieunderholdning med visse «ukorrekte» overtoner, som da Harald vitset om avdøde Amy Winehouses nese. Men det er gjort med Eias evige guttesjarme og artig-glimt-i-øyet og blir aldri farlig – uten at det gjør så mye. Målet for alle komikere er å få folk til å le, noe iallfall jeg gjorde av Eia og hans «panel» bestående av Bård Tufte og gjengangerne Egil Hegerberg, Pernille Sørensen og Tore Sagen, kjent fra P3-programmet «Radioresepsjonen» (som aldri lot seg overføre til tv). Det er en festlig halvtime som NRKs programsjefer gjerne kan flytte til en mer prominent tv-kveld.

Harald Eia har alltid evnet å blande høyt og lavt og forsøkt å utviske skillelinjene mellom det høyverdige og det plumpe. Man skulle kanskje tro at slike demarkasjonslinjer for lengst var opphevet, men den famøse «mokkamann»-vitsen til harryorkesteret, eh, Plumbo, viste at det ikke er så enkelt likevel. Avsender betyr alt i vår krenkelseshysteriske tid, og bygdeguttene trampet så hardt i kulturmiddelklasseklaveret at det sang over en hel nasjon. Plumbo representerer en uvøren bygdekultur som «radikale» kulturfolk knapt vet eksisterer.  Bygda er noe langt mer enn introverte visesangere av Stein Torleif Bjella-typen, som det nå er så tidsriktig å verdsette. Bjella er en dyktig fyr, men han representerer knapt mainstream-festkulturen utover i kommune-Norge. Plumbos elendige vits brøt med alle gitte regler i den hegemoniske kulturen, og sjokket handlet mer om bandets dårlige smak enn om rasisme. Gispet i salen og det nær episke kulturkrasjet var for undertegnede et av vår tids mest magiske tv-øyeblikk, ikke minst fordi det umiddelbart ble fanget opp av hissige meningsprodusenter på de sosiale mediene, som i stadig større grad – og paradoksalt nok – handler om å kommentere det som går på tv.

Plumbo er uansett for lengst løslatt fra fordømmelseskasjotten og får heldigvis lov til å delta i Melodi Grand Prix-spetakkelet som dras i gang til uken. De (og det gjelder vel i grunnen også Harald Eia) kan dessuten støtte seg på vinneren av hedersprisen på Spellemann-showet, Jan Eggum, som i sin kloke takketale avslørte trikset for å kunne holde det gåendesom musiker her tillands: «Ikke tro at cred betyr noe.»

hanspettersj@gmail.com

Bergens Tidende, 20.1.12

Advertisements