Amerikansk kandidatvalgkamp og engelsk fotball er to sider av samme fenomen.

Det er kanskje for mye å kreve av en stakkars tv-journalist at han skal beherske grunnleggende matematikk. Dagsrevyens tidligere sjef, nå USA-korrespondent, Jon Gelius bør derfor kanskje tilgis når han med oppkavet røst rapporterer at «Ron Paul og John Huntsman kjemper om annenplassen, mens Newt Gingrich og Rick Perry kjemper om tredjeplassen». Hvordan dette regnestykket går opp vet vel bare Gelius selv, men det er i grunnen ikke poenget her. Vi skal komme mer til det etter hvert.

Balladen om dansk-skandinaviske Egmonts oppkjøp av TV 2 slentrer videre, med stadig nytilføyde vers. Statsråd Giskes eventuelle sleivspark på restaurant Lorry og noe underlige sakshåndtering i det offentlige rom, har skapt unødig støy rundt et salg som norske folkevalgte (Giskes mye omtalte «vi») ikke har noe med. TV 2 har siden starten vært en uavhengig aktør; en kommersiell korreks til NRK og en konkurrent til mindre aktører som TVNorge. Nå for tiden er det vanskelig å se særlig forskjell på TV 2 og TVNorge, ikke minst fordi den kommersielle lillebroren har skjerpet profilen kraftig. Å omtale TV 2 som «arvesølvet», slik Giske i befippelsen gjorde sist helg, var i beste fall et forsøk på å formulere en fiffig retorisk figur for å løfte debatten rundt salget. Men de fleste humret ironisk over ordvalget.

Det er merkelighvor dypt angsten for «utlendinger» stikker i deler av den politiske eliten her til lands, og det gjelder så visst ikke bare den nasjonalistiske venstresiden. BI-professor Torger Reve sier f.eks. at et danskeid TV 2 «helt sikkert» kommer til å bruke færre ressurser på norske produksjoner. Ja vel, men hvordan kan det da ha seg at tyskeide TVNorge de siste årene har satset knallhardt på norsk humor og norske reality-serier?

For TV 2s del har A-pressen vært en lite visjonær eier, og kanalen har de siste fire-fem årene vært preget av nedskjæringer og innsnevring av programtilbudet. De fleste ansatte i kanalen ser derfor frem til at Egmont, som har hatt eierandeler i kanalen siden oppstarten for snart 20 år siden, blir aleneeier. Egmont er en tung, seriøs og mektig aktør som ikke har signalisert noe brudd med den underliggende avtalen mellom staten og TV 2 om lokalisering, norskprosent, nyhetssatsing osv. Selskapet er kjent for å putte en høy prosentandel av inntektene tilbake i virksomhetene sine, noe som sørger for forutsigbar drift, også i økonomisk trangere tider. Derfor kan den nye eierstrukturen i kanalen bidra til å styrke satsingen, og dermed gjøre TV 2 til en mer utfordrende konkurrent til NRK, ikke minst på nyhets- og aktualitetsfeltet.

Noe som ledeross tilbake til Jon Gelius, som for tiden henger som et nachspielslips etter en bunt amerikanske presidentkandidatkandidater og leverer reportasjer og nyhetsinnslag på løpende bånd, uten å konferere seg med «min nabo Bob», som ellers er et stødig element i Gelius’ rapporter fra det forjettede land. Det betyr ikke at Gelius er alene om å fotfølge aktørene i sirkuset, tvert imot. Amerikansk valgkamp (og dette er egentlig ikke det engang, vi er på et grytidlig forstadium) er alle mannlige journalisters og samfunnsviteres våte drøm. Derfor løftes et for de fleste av oss nokså perifert kandidat-res opp på et nyhetsledende nivå. Jeg er ikke blant dem som har behov for å kritisere medienes veldige interesse for det som til enhver til skjer i USA, men den pågående dekningen av republikanernes primærvalg går over alle støvleskaft. I Dagsnytt 18 sitter de der så å si daglig, kobbelet av «USA-eksperter», og synser og spekulerer, og programlederne stiller trøtte spørsmål av typen «denne Ron Paul, hvem er det?» Det er journalistikk av og for nerder.

Det kan også i aller høyeste grad sies om fotballjournalistikken, med TV 2s Premier League-redaksjon som de drøyeste gutta i klassen. «2-0 til Magpies», sies det med største selvfølgelighet, på samme måte som USA-ekspertene uten videre presiseringer omtaler det republikanske partiet som «GOP». Det ble nylig klart at TV 2-sporten har bestemt seg for å vrake Bengt Eriksen i sitt ekspertpanel, og erstatte ham med tidligere landslagsspiller og topptrener Henning Berg. For en som er litt over middels interessert i randfenomener av dette slaget, høres det ut som en merkelig prioritering. Bengt Eriksen har med sin blitzkrieg-aktige stil nærmest dannet skole for ekspertkommentatorer. Eriksen snakker som om han har spist ren efedrin til frokost, og nøler aldri med å avsi dom. Han er etter min mening den beste av kanalens mange eksperter, og fungerer utmerket i tospann med Davy Wathne.

Å erstatte Eriksen med Berg, er som å gå fra lyntog til damplokomotiv. Berg fikk fyken som trener i Lillestrøm blant annet på grunn av noe begrensede karismatiske evner, og er vel den i Fotball-Norge som oftest lirer av seg platityder (på et felt der konkurransen er særs barsk). Det virker derfor som et underlig valg av TV 2. Berg er et «stort» navn, men ikke alle kan fungere på skjermen som en Mini eller en Erik Thorstvedt. Bergs landslagskollega Erik Mykland tok selv konsekvensen av at han ikke passet i rollen som ekspert. Flere burde kanskje følge Myggens eksempel.

Istedenfor å hyre Berg, burde TV 2 jobbet for å innlemme Jan Åge Fjørtoft i stallen. Den tidligere landslagsspissen er i ferd med å bli et slags europeisk mediefenomen, noe han selv vet å utnytte gjennom en særs aktiv twitterprofil. Fjørtoft brukes som ekspertkommentator hos sportsgiganten SKY, både i England og i Tyskland, og han leverer varene på begge språkene. Han er uredd, utadvendt og energisk, og har i en årrekke ledet TV3s (noe halvhjertede) Champions League-sendinger på utmerket vis. Fjørtoft er som skapt for TV.

Han kan dessuten holde orden på hvem som kjemper om annen- og tredjeplassen.

Bergens Tidende 13/1-12

Advertisements