Serien «Lilyhammer» er dårlig på en ganske kul måte. 

 

Ryktene gikk da NRK nektet å sende serien. Produktplassering, lissom? Nei, den ble stoppet fordi den var så helsikes elendig. Little Steven van Zandt til tross, og hvem er nå han, egentlig, bortsett fra en evig birollekarakter hos Springsteen og Tony Soprano? Artister som rett som det er dukker opp i Norge har seriøse karriereproblemer. En norsk mafiaserie fra Lillehammer? For en lavpannet idé.

Vel, det viste seg at forklaringene holdt vann. Det var ulovlig produktplassering i serien. Men etter en omfattende runde i klipperommet, ble det klart for visning likevel. Onsdag var det premiere, og undertegnede gjorde seg klar til å gå løs på verket med flismaskin. Men så skjedde det noe. For til tross for noen irriterende elementer som med aller største letthet kunne vært ryddet opp i (hvorfor måtte han, altså Little Steven, si «what the fuck?» tre-fire ganger i løpet av det første kvarteret, og hvorfor måtte Anne Krigsvoll snakke så veldig overdrevet trøndersk-engelsk og attpåtil, eh, miste et smalahove på gaten?), var det hyggelige 45 minutter foran TV-skjermen. Det var da som faen.

«Lilyhammer» er rett og slett en ganske trivelig serie. Florlett, slentrende og, ja, trivelig. Steven van Zandt er ikke rare skuespilleren. Han legger ansiktet i samme folder som da han spilte Silvio Dante i Sopranos og mumler i vei. Men han trives åpenbart i snøen i det norske innlandet. Han spiller en mafiaboss med ny identitet, så langt unna New Yorks Little Italy som overhodet mulig, som etter noen få strakser snur det trøtte livet på Lillehammer på hodet med sin ukonvensjonelle fremtoning og respektløse holdning til sirupstregt norsk byråkrati. Ja, det handler om kulturkonflikter og sedvanlig norsk selvironi – vi elsker å fremstille oss som noen ikke-voksne fjompenisser med like stor tiltro til autoriteter som ærefrykt overfor folk fra det store utland. Men «budskapet» er så underordnet at det er nesten så man ikke tror at det er en norsk serie man ser på.

Det er bare moro. Upretensiøs, lavskuldret moro. En hjemmeavlet «Fargo», men uten Coen-brødrenes slemme ironi. De norske aktørene har det like hyggelig som van Zandt, og spiller passe henslengt og med et smil i munnviken. Norges beste filmskuespiller for tiden, Trond Fausa Aurvåg, er en mester til å fremstille tafatte guttunger i voksenmannskropp, og NRK-komiker Steinar Sagen er fornøyelig i rollen som lokal drosjemann med alltid tilstedeværende mobiløreplugg. Little Steven liker seg som stjerne og naturlig midtpunkt, og prøver ikke på noe mer enn den begrensede rollen innebærer. He’s a funny guy, denne vår tids mest prominente norgesvenn.

Og ja, da, det er corny at alle nordmennene går med lusekofte, at Fridtjof Såheim bruker så stygge briller og at advokat Sven Nordin går med dobbeltspent blazer slik advokater en gang alltid gjorde. Dessuten er storyen er så glissen at det er helt på kanten. Men vi er ikke akkurat bortskjemt her i landet med joviale serier uten andre pretensjoner enn å tulle litt med noen klisjeer. Det er jo motsatt: Norske serier og filmer er som oftest altfor «innholdsrike», de gaper over for mye og det skal gjerne være en dæsj «kunst» midt i all underholdningen. Van Zandts karismatiske tilstedeværelse, både på skuespiller-, produsent- og manusforfattersiden, virker å ha hatt en forløsende effekt på folk. Ambisjonsnivået er senket, og det er virkelig en god ting. «Lilyhammer» er rett og slett norsk feelgood, så utrolig det enn høres ut. Jeg ville, om vi hadde operert med slikt, gitt serien en sterk treer på terningen, dere vet den karakteren som gis til lette underholdningsfilmer som egentlig er langt festligere enn de «gode» femmer-filmene.

Apropos terningkast: Denne uken fikk vi endelig vår tids klareste sekser-serie på norske skjermer. BBCs «Sherlock» er bent frem en aldeles fenomenal TV-produksjon, vi snakker om en moderne klassiker. Aldri før har en modernisering av en for lengst utdatert fortelling fungert bedre (kanskje med unntak av den fortreffelige Bond-filmen «Casino Royale»), og det er kvalitet i alle ledd: Skuespill, regi, manus, klipp, musikk. Benedict Cumberbatch (det propreste navnet siden Engelbert Humperdinck) spiller Sherlock Holmes som en bisarr psykopat med nådegaver av de virkelig sjeldne, og er djevelsk god i rollen. Det er den mest effektivt fortalte krimserien noensinne og manuset er så poengtert og one-liner-bevisst at det nesten holder bare å høre på det som foregår. Professor Moriarty, erkefienden, er selvsagt like briljant som Holmes, og politiet består av en gjeng bornerte noksagter som aldri kommer noen vei uten mesterhjernens bistand. Det er kriminallitteraturens ur-figur vi snakker om, og gamle Holmes danker ut sine altfor mange etterkommere med god margin.

Det virker som om britisk dramaproduksjon er oppe av jammerdalen på 00-tallet og den evinnelige satsingen på slappe lørdagsserier og jålete kostymedramaer. Å gjenopplive gamle Sherlock er riktignok ikke den sprekeste ideen, men hva gjør vel det når det tenkes så inderlig smart om hvordan gjøre den gamle heroinisten til en oppdatert figur med røykeplaster og egen blogg? Kan hende ser vi konturene av et nytt Cool Britannia?

For ingen er så kule som kule briter, og fysikkprofessor Brian Cox er blant de kuleste av dem alle. Han ser ut som en veteran fra britpopens heydays – en slags blanding av Primal Screams Bobby Gillespie og Blurs Alex James – og programmene han lager er populærvitenskapelige formidling på aller høyeste nivå, slik bare et selvsikkert BBC kan. Serien «Universets mysterier» går nå på NRK. Det er voksent, lærd og herlig pompøs kunnskapsformidling. Attpåtil delvis tatt opp i Norge – uten lusekofter, smalahover og andre overtydelige kulturelle markører.

Bergens Tidene 27/1-12

Advertisements