TV 2 fester grepet om lørdagskvelden. Jeg insisterer på at Ole Paus blir med neste gang


«For et program!», smalt det fra TV 2-nyhetenes ankermann Arill Riise etter et innslag om at rapperen Vinnis versjon av Halvdan Sivertsens «Sommerfuggel i vinterland» har solgt til platina og vist en halv million ganger på YouTube. Programmet har den noe baktunge tittelen «Hver gang vi møtes», og er TV 2s fremste kort i lørdagskrigen med NRK denne vinteren. Syv norske toppartister møtes på en herregård på Hvaler, og synger hverandres sanger til gjensidig beundring. Belysningen er dempet mens stearinen smelter og superlativene sitter like løst som latterkulene. Det er kos i stuen, både på Hvaler og hjemme i de tusen hjem. Aldri har nasjonalfrasen lys og varme passet bedre.

En av mine fineste TV-opplevelser skjedde i julen 2007, da svensk TV sendte den andre sesongen av serien «Stjärnorna på slottet». Verdensnavn av ulik valør som Peter Stormare, Britt Ekland og Arja Saijonmaa møttes på Trolleholms slott i Skåne for å utveksle erfaringer og historier fra lange liv i showbiz, og det den gang ferske konseptet fungerte utmerket som TV-underholdning. Det var voksent og ærlig TV med interessante deltakere; ingen av dem redde for å dele sine innerste tanker med kameraene som fanget opp samtalene dem imellom. Svenske (og svensk-finske) stjerner har en internasjonal flair over seg som få nordmenn kan matche. Jeg tenkte: Kunne dette ha fungert på norsk? Konklusjon: Neppe.

Siden har stjärnor med langt mindre flair kommet og gått på ulike svenske slott, og serien er i dag like spennende som en laber onsdagsutgave av Bergensavisen. Dens verdensvante storslagenhet er mer eller mindre borte, og deltakerne er langt mer drillet i hva som venter dem. De første par sesongene var preget av en viss jomfruelighet, noe som faktisk skapte en slags autentisitet. Det var rørende å se disse aktørene på verdensscenen åpne seg for hverandre og oss usynlige publikummere. Senere har ulike kjendiser-møtes-og-gjør-ting-konsepter befattiget oss mer og mer, med TVNorges «Firestjerners middag» som det absolutte lavmålet. Hvordan kanalen definerer begrepet kjendis vites ei, men de fleste av deltakerne i dette showet går nok relativt uforstyrret rundt i gatene.

Så hvordan tilføre dette på kort tid forslitte konseptet nytt blod? Vel, ved å gå tilbake til røttene og satse på kvalitet og profesjonalitet, kort sagt, på det som har gjort deltakerne kjente i utgangspunktet. For la det være ingen tvil, Arill Riise og alle andre: «Hver gang vi møtes» fungerer utmerket, spesielt på det musikalske planet. Allerede nevnt er Vinnis versjon av «Sommerfuggel», men like imponerende var Bertine Zetlitz’ smakfullt zetliziserte «Høre til på jorda» og Jan Eggums respektfulle og bergensadapterte utgave av «Nordaførr vårvise». Ja, faktisk klarte alltid joviale Øystein Dolmen med hjelp fra det utmerkede bandet å transformere Sivertsens Norge rundt-folkelige trall «Ti tusen tommeltotter» til riktig så fengende banjo-drevet bluegrass.

Og det er dette som gjør «Hver gang vi møtes» til et så lovende konsept. Som Eggum sa i første program: «Skal dette fungere, må det handle om sangens kvalitet». Sekvensene om det som skjer deltakerne imellom utenfor scenelokalet føltes påklistret og uvesentlige og i overkant koselige. Å se en sydvestiført Anne Grete Preuss spille boccia i striregnet er mer underlig enn underholdende. Det er fint å se folk som vil være vænna førr livet, men det er da ikke måte på respekt og aktelse og understrekning av hvor fantastisk de har det i lag.

TV 2 bør ved senere anledninger fokusere enda mer på musikken, for en ting er sikkert: Det blir flere runder av dette programmet. Jeg insisterer på at Ole Paus blir med neste gang. En rikere sangskatt kan ingen norsk sangskriver vise til. Match ham opp mot yngre kolleger som Stein
Torleif Bjella eller Susanne Sundfør, og la den begavede ynglingen LidoLido fra Tysvær stå for arrangementene. Hør, TV 2, det er et forslag for godt til å overse.

At kanalen promoverer produktet maksimalt, ikke minst på kanalens nettsider og på betalingstjenesten TV 2 Sumo, er forståelig. For dem som har valgt å betale 229 kroner i måneden for et abonnement på (det altfor trege og ustabile) Sumo, ligger det videoer fra de kommende avsnittene av programmet, og det er mye å glede seg til. Ikke minst til morgendagens program, der Bertine Zetlitz’ låter står i sentrum. Jeg trodde aldri jeg skulle få se SV-trubadur Sivertsen fra Bodø synge elektronikaslageren «Twisted Little Star» (på norsk), og det verste er at det er riktig bra.

Like godkjenter ikke den andre TV 2-storsatsingen med premiere sist helg, talentshowet «The Voice». Når dommerne (eller «mentorene», som det heter) blir viktigere enn deltakerne, er det noe galt med konseptet. Magne Furuholmen og Sondre Lerche har musikalsk tyngde nok til å kunne velge hvem som blir nasjonens nye superstemme, men det hjelper ikke stort så lenge programmet ikke er mer enn enda en variasjon over «Idol»-temaet. Så mange superstjerner er det vel heller ikke blitt av disse utallige programmene, selv om det er mange nok av dem nå til å fylle opp Se og Hør, «GodKveldNorge» og «Firestjernes middag».

Det sagt: Norsk musikks kanskje aller mest spennende artist for tiden, er tidligere «Idol»-deltaker Linnea Dale. Miniplaten «Children of the Sun» som nylig ble gjort tilgjengelig via Spotify og Wimp er grublende og inntagende vestkystpop av høy klasse, og viser en artist med en tydelig musikalsk avtrykksvilje. Noen flere låter av samme standard etter hvert, og dyktige Dale kan allerede bookes inn til et fremtidig «Hver gang vi møtes».

Bergens Tidende 3/2-2012

Advertisements