«Broen» er en sjelden vellykket forsøskning over Øresund. 

Mens svenske tv-serier jevnt over har vært et sorgens kapittel de siste ti-femten årene, har deres danske kolleger levert det ene kvalitetsproduktet etter det andre. Derfor var det så herlig ironisk at Lars von Trier lot svenskenes mesteraktør Ernst-Hugo Järegård stå på taket av «Riget» og skue lengselsfullt mot kjernekraftverket ved Barsebäck mens han forbannet alt dansk. Det var som om Trier ønsket å ta igjen – med dobbel ironi – overfor hovne svensker som alltid har sett ned på slentrende og øldunstende «danskjävlar».

Denne århundrelange kulturkonflikten danner bakteppet for den nye serien «Broen», som er en dansk-svensk samarbeidsproduksjon av høy klasse. En svensk kvinne blir funnet drept og delt i to midt på Øresundsbroen, og den svenske etterforskeren Saga Norén tar kommandoen. Men hennes danske kollega Martin Rohde blir raskt med på laget når det viser seg at den nedre kroppsdelen tilhører en dansk kvinne. De to er kulturelle arketyper: Saga har Aspergers syndrom og er overkontrollert og hypersaklig på autisters vis, mens Martin er lubben og omtrentlig i det han foretar seg. Det er det beherskede Sverige mot det makelige Danmark.

Denne noe overtydelige konstruksjonen kunne ha virket mot sin hensikt og vært et stigende irritasjonsmoment, men i «Broen» bidrar disse godt skrevne og spilte figurene til å drive handlingen fremover, for dynamikken mellom de to er upåklagelig. Det skyldes ikke minst at Martin Rohde spilles av en Kim Bodnia i bedre form enn på lenge. Han er laset og sjarmerende og har vondt «der nede», men lar det stå til.

Den osannolika Saga Norén gis liv av Sofia Helin (mest kjent for filmen «Masjävlar»), som gjør denne snodige karakteren besynderlig, ja, sexy, på tross av alle de irriterende særegenhetene. De er et rasende festlig team, noen hakk hvassere enn Veum & Hamre, for å si det slik.

«Broen» harnoen andre særmerkte karakterer å by på, ikke minst den gåtefulle sosialarbeideren Stefan, som Magnus Krepper gjør til en slags Gösta Ekmansk Beck-pastisj fra den gangen nyfrelste raddiser skrev krim i revolusjonens navn. Det virker som om serieskaperne har kost seg noe innmari når de har klekket ut så vel plot som karaktergalleri.

Rent estetisk er serien støpt i trygg «Forbrytelsen»-modus, med raske klipp, hyppige sveip over København og Malmø og suggererende musikk. Men den har sin egen rytme og ideen er i seg selv så god at det tilgis at uttrykket ikke er like originalt som den banebrytende og internasjonalt bejublete serien som har blitt nylaget i USA under navnet «The Killing».

Ryktet forteller at serien ikke holder helt gjennom de ti episodene, men det gjorde strengt tatt ikke (den altfor lange) sesong 1 av «Forbrytelsen» heller. Men sammenlignet med disse bok-initierte svenske krimseriene som nærmest kvernes ut fra SVT og svenske kommsersstasjoner for tiden – som den miserable «Irene Huss», et av krimhistoriens stussligste heltinne-navn, og de siste rundene av «Wallander» med en sovende Krister Henriksson i tittelrollen – er «Broen» en frisk revitalisering av en nokså treig tv-sjanger.

Og da er problemet følgende: At NRK velger å sette opp «Broen» samtidig som TV2 sender fjorårets klart beste og strammeste tv-drama, amerikanske «Homeland». Det er lett å skjønne valget. «Homeland» er blitt en suksess, og serien har utviklet seg langt mer positivt enn det undertegnede og andre fryktet. Det er umulig å velge mellom de to, og ennå er PVR-boksene noe av en sjeldenhet rundt om i de tusen hjem. NRK håper å rane tilbake stillingen som mandagskrimmens hovedkanal, men jeg og mange andre er nå så hektet på «Homeland» at vi blir tvunget til å se «Broen» på NRKs nettsider.

Det funker utmerket for de av oss som har vendt seg til slikt. Men denne aggressive mot-programmeringen gjør også at mange må ta det umulige valget, noe som i det minste sørger for at begge seriene vi få et forlenget liv på DVD-markedet.

Mainstream-krimer jevnt over flate greier. De politiske aspektene ved f.eks. Mankells «Wallander» og Larssons «Millennium» er så overtydelige at filmskapere bør overse dem når bøkene filmes. Da Kenneth Branagh dro til Ystad for å lage sin versjon av førstnevnte, fokuserte han så å si utelukkende på de estetiske særegenhetene i den sørsvenske naturen, ikke minst det omseggripende gulskjæret som ligger over landskapet.

Branaghs engelskspråklige «Wallander» foregikk i et neddempet tempo og så vel plot som budskap var underordnet dvelingen ved personen Kurt Wallander og miljøet som formet ham. Det var en usedvanlig vakker tv-krim; herlig utro mot sjangerkravene om fremdrift og løsningsorientering. «Broen» er mer konvensjonell, og kan sikkert avfeies bare av den grunn. Men bak der, bak klisjeene, er det masse snacks, selv for de mest kresne blant oss.

Bergens Tidende, 6/1-2012

Advertisements