Norges desidert mest populære tv-show trenger grundig overhaling. 
I det siste har en faksimile av Håkon Moslets legendariske slakt av NRK-premieren på det ferske, nyhetsbaserte humorprogrammet «Nytt på nytt» blitt delt i stor skala på sosiale medier. Dette var tilbake i 1999 og den oppkjeftige Dagblad-journalisten ga programmet terningkast én, brukte frasen «skrekk og gru», og spådde det en snarlig død.

For å si det sånn: Han tok feil. Den dag i dag, 13 år etter premieren, er programmet fremdeles landets desidert mest populære underholdningsshow, noe det har vært i så å si alle år siden debuten. Og Håkon Moslet? Vel, han gjorde seg så bemerket at han ble hentet og til slutt gitt en sjefsstilling i, ja, NRK.

«Nytt på nytt»er blitt en NRK-institusjon på linje med Harald Tusbergs «Dette er ditt liv» og Erik Diesens «Billedbrev». Som selve kjøttet i gullrekkehamburgeren, tiltrekker programmet seg i snitt nær 1,4 millioner seere hver fredag, og det er ingen seerstagnasjon å spore.

Jon Almaas fester således ennå som det er 1999, og Knut Nærum er blitt en like fast bestanddel i den norske tv-sjelen som Kristen Gislefoss’ stadig ekspanderende bringe. Den ferskeste av de faste, Linn Skåber, har kanskje ikke helt samme posisjon som de to andre, og slet lenge med å være like munnrapp og presis som sin forgjenger Anne-Kat. Hærland. Men i dag er det paradoksalt nok Skåber som faktisk holder skipet flytende.

«Nytt på nytt»er direkte basert på BBCs nå over 20 år gamle «Have I Got News for You», et programkonsept som er solgt til noen og tyve land og som har bydd på noen relativt fantastiske øyeblikk og som fortsatt holder koken. Programmet var i ferd med å dø hen på begynnelsen av 2000-tallet, men tok seg kraftig opp da programlederen Angus Deayton mer eller mindre fikk sparken i 2002, og ble erstattet av, vel, ingen.

Programlederrollen ble overtatt av gjesteverter, blant dem Storbritannias og kanskje verdens mest komiske politiker, London-borgermester Boris Johnson. Han har ledet showet et halvt dusin ganger, og alle programmene er klassikere som har gått sin seiersgang på YouTube lenge etter at de ble sendt. Nesten like morsom er en annen ledende konservativ politiker, nemlig den underdrivende stivpinnen William Hague, som har hatt en rekke vellykkede gjesteopptredener i programlederstolen.

«Have I Got News For You» er som alle slike panelbaserte programmer nokså ujevnt, men britenes uovertrufne tørre humor passer utmerket til formatet. Nivået er selvsagt jevnt over langt høyere enn blant norske komikere og (ikke minst!) politikere, og vitsene er laget av bedre og proffere skribenter.

Men det høye maksnivået er likevel imponerende. «Nytt på nytt» har også et brukbart maksnivå, spesielt i intro- og avslutningssekvensene, men ellers ser det mest ut til at de involverte har gått lei av løyene.

Da «Nytt på nytt» tuslet umerkelig ut av luften sist fredagskveld, la jeg ut følgende melding på Facebook: «Nytt på nytt er rett og slett fantastisk umorsomt.» En halvtime senere var det kommet inn 70 kommentarer og 15 såkalte likes. Og alle var skjønt enige: Programmet er i ferd med å overleve seg selv. All things must pass, som George Harrison sang.

Diskusjonen gikk raskt over til om det er humortretthet i landet; at den store, norske konsensusen er humordrepende. Det er å gå for langt. Men om det er en fellesnevner for den norske humorscenen på 10-tallet, så er det servilitet. De kan godt være tøffe i trynet, men frekkheten rekker sjelden lenger enn noen «ramsalte» uttrykk om ymse forplantningsorganer.

Det har gått med «Nytt på nytt» som med radioens «Hallo i uken»: Det er blitt en halvoffisiøs arena der maktens representanter kan le av seg selv, selvironiske og lavskuldrete som de er. Og programmets suksess er blitt dets største fiende. Rører man ved konseptet blir tacofolket forvirret og rastløst. Ingen grunn til forandring, altså. Eller mer presist: Ingen grunn til begeistring.

«Oppgavene» lagene skal «løse» er slappe og overtydelige, noe som smitter over på vitsene, som oftest er like selvfølgelige. Gjestene famler med ferdigskrevne poenger, mens livet virker å være et annet sted for en Almaas som leser mer enn han snakker. Og Knut Nærums venstreironiske tilnærming føles etter hvert nokså pussig etter seks år med rød-grønt styre.

Da står vi seere igjen med Linn Skåber, som i mine øyne aldri har vært spesielt festlig. Men hennes folkelige vittigheter er iallfall en avveksling fra de innforståtte ordvekslingene mellom de nevnte herrer som er så polerte at selv den verste kverulant trekker på skuldrene. Skåber har dessuten fortsatt en viss handlekraft, selv om triksene hennes lar seg telle på et par fingre.

Igjen og igjen blir vi snytt for den forventede fredagshumringen. Programmet trenger desperat et oljeskift. Motoren er i ferd med å gå tørr. Kollapsen er nær forestående. Så vil noen – vel, sikkert de aller fleste – si «you can’t argue with success» og at 1,4 millioner nordmenn ikke kan ta feil.

Mitt svar: Å jo, da, det kan de.

Bergens Tidende, 17/2-12

Advertisements