Anne Lindmo er en særs begavet programleder, men bør senke skuldrene og tørre å være morsom. 


Det er noe med Anne Lindmo som ikke helt lar seg beskrive. NRKs «nye» talkshowdronning er særdeles flink med både gjestebehandling og språkvariasjon, og har gjennom flere år vist at hun behersker dette svært vanskelige TV-formatet på stødig vis. Men etter å ha sett de to første avsnittene i hennes nye program, kort og greit kalt «Lindmo», sitter jeg igjen med følelsen at hun mangler noe som gjør at hun kanskje ikke blir «den nye Skavlan», som NRK håper.

Vi har liksom aldri helt fått dreisen på talkshow her i landet. En djerv påstand, kanskje, siden Fredrik Skavlan har klart å ta showet sitt ut av landet – og er mer populær enn noensinne, ikke minst i Sverige. Men selv om Skavlan er tidvis en dyktig intervjuer og folkene rundt ham har klart å skape en atmosfære som trassige superstjerner føler seg vel i, så skapes det sjelden magi i studioet hans. Det rusler og går, og det er aldri dårlig, men det er nesten aldri så at man ikke klarer å holde fingrene unna fjernkontrollen mens showet ruller over skjermen.

Skavlans forbilde er den britiske elegantieren Michael Parkinson, en mann så vennlig og dannet at alle tendenser til nykker blant gjestene hans forsvant i det den røde lampen lyste for sending. Parkinson, som nå er pensjonert, var mild og myk, og konverserte gjestene sine mer enn å utspørre dem. Men hans naturlige autoritet gjorde at ingen samtaler føles uvesentlige. På 70-tallet intervjuet han skuespilleren Helen Mirren i det som vel er det mest emosjonelt (les: seksuelt) ladede TV-intervjuet noensinne og opparbeidet seg siden et rykte som mannen alle innenfor politikk og showbiz måtte snakke med. Parkinson droppet de obligatoriske vitsene som amerikanerne rendyrket gjennom Johnny Carson og hans læresveiner Letterman & Leno, og satset på en elevert form for infotainment med en urbritisk blanding av dannet samtale og lun humor.

I Storbritannia er Parkinson-stilen så å si passé, og talkshowmarkedet er overtatt av sprellemenn som Europas kanskje mest profilerte programleder for tiden, irske Graham Norton. Showet hans, som her hjemme vises på TVNorge, er ren entertainment, og Norton har en energi og frekkhet som ingen kan matche. Han er genuint morsom, tenker kjapt, og leverer flørtende enlinjere raskere enn sin egen skygge. Han evner også å sette sammen umake paneler som sørger for nødvendig uforutsigbarhet og dynamikk. Norton gidder ikke å dvele ved alvorlige temaer, og sørger for kjappe klipp der Skavlan lar enkeltscenene leve til de er tømt for innhold. Men han blir likevel, utrolig nok, aldri irrelevant.

Jeg savner en norsk Graham Norton. Ylvis-brødrene forsøkte nylig. Det ble etter mitt syn ganske mislykket, men seeroppslutningen tyder på noe annet. Det som faktisk var godt med brødrenes elleville og heseblesende programmer var viljen deres til å underholde, viljen til å overse den undertiden pinlige trangen til som drar ned tempoet og gjør norske talkshows til ganske trøtte affærer. Jeg sier for all del ikke at de kun skal være tant og fjas i slike programmer, men skal vi som seere ha noe igjen for å se på at andre prater (i seg selv en nokså døv idé, selvsagt), så må grunnregelen være at samtalen aldri kan være kjedelig.

Dette setter naturligvis betydelige krav til verten, hvis oppgave er å raskt og uten knussel etablere et tema og styre samtalen deretter. Skavlan er, når han har dagen og har det rette panelet, god til å sjonglere mellom gjestene og være passe frekk, men av og til blir det for lite fremdrift, for lite å le eller snufse av.

Anne Lindmo er rappere i kjeften enn Skavlan, og har et større talent for smakfulle overganger og lure vendinger. Men hun mangler, tror jeg, Skavlans varme. Han har riktignok lagt til seg et lurt smil han også, slik mange TV-folk har det med å gjøre når de blir varme i trøyen, men han har noe åpent og nysgjerrig ved seg som gjør ham til en troverdig TV-formidler. Kanskje Anne Lindmos lure smil er for ironisk, for distansert? Kanskje er hennes postmoderne stil for utydelig?

Hun burde by mer på seg selv, lene seg mer tilbake i stolen, senke skuldrene og stole på sin genuine språkekvilibrisme og skarpe tunge. Tørre å være morsom og mindre «flink». Klarer hun dette, vil «Lindmo», når det etter planen løftes over i gullrekken, bli en sikker fredagssuksess for NRK. Men konkurransen mot TV 2s joviale (men endimensjonale) «Senkveld» er barsk, og de bør nok satse på å være noe mer løssnippet enn den fornuftige, P2-aktige stilen de har lagt seg på i de to første programmene.

NRK må dessuten satse mer på landets mest spennende TV-personlighet, bosnisk-norske Leo Ajkic, som for tiden lager korte TV-snutter på P3s nettsider om folk som lever livene sine på utsiden av hovedstrømmen. Ajkic, mest kjent som reporter i «Trygdekontoret», er et kjempetalent: Motstrøms og uærbødig, og full av faen. Men han er samtidig varm og nysgjerrig og stiller spørsmål langt utenfor programlederskole-malen. Ajkic byr på seg selv, deltar i samtalen, og nekter å være «flink». Både Lindmo og Skavlan burde studere denne oppsetsige TV-lillebroren sin. They might actually learn something.

Bergens Tidende 02/03-12

Reklamer