Morsom og presis komikk fra velferdsstatens NAVle.
Ros til TVNorges komisatsning er blitt litt av en gjenganger i denne spalten, men vi fortsetter gjerne med den slags når kanalen gir oss innerblinker som Atle Antonsens byråkratikomedie «NAV». Manusforfatter Antonsen briljerer i sin ny-gamle rolle som den tafatte, men eiegode offentlig sektor-sliteren Tor Varhaug og viser nok en gang at han har en mimikk og en naturlighet som få, om noen, norske skuespillere kan matche for tiden.

Antonsen lar øynene virre lite grann, og det er nok: Vi ler og skjønner det indre dramaet hos karakteren hans. Det er relativt fantastisk å bivåne. Hvem hadde trodd at den rølpete tjukkas-komikeren fra 90-tallet hadde disse evnene? Det er bare å bøye seg i støvet.

«NAV» er en videreføring av NRK-serien «Etaten», som gikk på luften i 2008. «Etaten» var det første ordentlige forsøket på «The Office»-inspirert pinlighets- eller ydmykelseshumor i Norge. Serien fikk masse kjeft fra det sedvanlige korpset av feinschmeckere, som mente Antonsen og kompani la seg altfor tett opp til Ricky Gervais’ moderne komiklassiker.

Men serien ble svært populær ute blant folk flest, først og fremst fordi Atle Antonsen gjorde den beslutningsvegrende hovedpersonen til en likandes kar med stor gjenkjennelseseffekt. Når det ble for mye for stakkars Tor, tasset han ut i bilen for en mental power-nap til tonene av svisken over alle svisker, Celine Dions «All By Myself», og en TV-klassiker var født.

I «NAV» møter vi Tor på nytt, noen måneder etter fadesen som ufrivillig mellomleder i Plan- og bygningsetaten. Han er nyskilt og går jevnlig til psykolog, men føler seg endelig sterk nok til å la seg repatriere i arbeidslivet og får jobb som saksbehandler i velferdsstatens koloss av et frontavsnitt. Der møter han sin gamle nemesis Rikard og den notorisk ryggesløse Rune, som ikke jobber der, men som «bare er her, hver dag», som resepsjonisten Unni sier.

Disse tre karakterene er med over fra «Etaten», og gjør overgangen mellom seriene nokså sømløs. Samtidig er «NAV» hakket mer avansert, rent dramaturgisk, med et større fokus på Tor som menneske, også utenfor arbeidsplassen.

Dette kommer tydelig frem i episode to, som sendes førstkommende onsdag. Her gjør komiker Odd-Magnus Williamsson en praktrolle som snekker-arketypen Ståle. Aldri før har håndverkerelitisme vært mer presist spilt og fremstilt i en norsk TV-serie. Williamson er den mest begavede av den ellers noe anstrengte gjengen i «Torsdag kveld i Nydalen», og har en sterk «seriøs» skuespillerkarriere på gang. Slik sett ligner han litt på Antonsen, som også begynte som ren komiker før han fikk roller utenfor det trygge komihabitatet. Episode to er for øvrig bedre enn piloten, ikke minst takket være Williamsson og en fenomenalt morsom scene fra et byggevarehus, der Tor glatter over indre demoner med et jovialt glis, slik bare Atle Antonsen kan.

Hva er det som fungerer i «NAV» (en etat som ellers er kjent for ikke helt å få det til å fungere)? For det første: Etableringen av karakterene er effektiv, hvilket er sjelden vare i norsk TV-dramatikk. Etableringen skjer handlingen, og det er faktisk ganske elegant gjort. For det andre: Replikkene er velskrevne og morsomme («nå må Nav-toget gå videre», uførepensjon omtales sarkastisk som «pokalen»). Og for det tredje: De anstrenger seg ikke for mye. Serien er slentrende og behagelig underspilt, og regissør og Antonsen-kompanjong Ole Endresen stoler på skuespillernes evne til å lage komikk uten for store fakter. Antonsen er en mester til dette, men også Ingar Helge Gimle er overraskende god som den goddemte optimist-taperen Rune. Han ser ut til endelig ha lagt fra seg Nationaaaltheaaatret-faktene, og er ganske rar og artig.

Jan Sælid er noe mer teatralsk i rollen som petimeteret Rikard, en mann som kan påkalle både psoriasis og endekløe blant dem som er tvunget til å oppholde seg i hans nærvær. Anna Bache-Wiig har ikke mye å spille på som den «munnrappe» og filterløse resepsjonisten, og svenske Josephine Bornebush sliter foreløpig med timingen i rollen som Tors sjef. Den bitre og biske arkivaren Reinert er også en litt påklistret karakter. Dessuten er det unødvendig forsert her og der – man merker redselen for at det skal gå for lenge mellom latterpunktene. I første episode førte denne engstelsen til en del unødvendig slapstick, som scenen der Tor kjører fast bilen i gjørmen. Men dette rokker ikke ved hovedinntrykket: Serien er særs vellykket.

Antonsen/Endresen har hentet manushjelp fra folk som Are Kalvø, og det meste virker godt kvalitetssikret. Det kan man bestemt ikke si om NRKs «Erobreren», som ifølge Aftenposten skal ha kostet over 100 millioner kroner å lage, og som mister seere raskere enn Audun Lysbakken mister oppslutning på grasroten i SV. Ifølge kilder i NRK-systemet er nok dette tallet noe høyt, men det er uansett et solid tankekors at man underveis i et slikt risikabelt løft ikke har noen interne mothaker som kan ymte frempå om at det bærer galt av sted. «Erobreren» er en kalkun og burde aldri vært sendt. Serien er så å si uten kvaliteter og det lovede løftet etter som episodene skrider frem kommer aldri, snarere tvert imot.

«NAV» er pinlig TV fordi serien er så bra. «Erobreren» er bare pinlig.

 

Bergens Tidende 9/3-12

Reklamer