Hurra for «True Blood», TV-serien som peker nese av Märtha Louise og andre nymystikere på deres egen banehalvdel.

Rettighetshensyn eller gammeldags NRK-tenkning, jeg vet ikke. Men sesong fire av den stadig like stilige vampyrserien «True Blood» kommer for sent på norske skjermer. Det nytter ikke lenger å vente mange måneder før amerikanske serier sendes over here.

Nettet umuliggjør nesten slike lange opphold, og det er nok ikke få fans som for lengst har fått med seg denne sesongen av Alan Balls postmoderne vampyrspøk. Men noen av oss har klart å vente på gamle, trege NRK, og fikk sist uke treffe tidenes mest eksepsjonelle barservitør Sookie Stackhouse på 3-ern, slik vi har gjort så mange torsdagskvelder før. Endelig.

«True Blood» er den kule, lekne og fremfor alt dypt ironiske voksenversjonen av vampyrfiksjoner som «Buffy» og «Twilight». Alan Ball, mannen bak den stilsikre begravelsesserien «Six Feet Under», sjonglerer med klisjeer, overdrivelser og lavkulturreferanser og pakker det hele inn i et særdeles sexy omslagspapir som peker nese til alt som smaker av politisk korrekthet.

Serien er basert på paperbackforfatteren Charlaine Harris’ populære føljetong «Southern Vampire Series», og er blant kabelselskapet HBOs største suksesser på denne siden av «The Sopranos», både målt i antall seere og blant kritikere. Skjønt, mange av de sistnevnte ga opp serien etter den første, og nær briljante førstesesongen. Mest fordi det hele tar av uti det nær parodiske i sesong to og tre.

Men det er nettopp det hemningsløse og nesten skandaløst outrerte ved «True Blood» som gjør den så kul. Ball lar all selvkontroll fare og peiser på med det ene vanvittige påfunnet etter det andre, og vi seere kan ikke annet enn å kose oss over galskapen.

Og så har han Anna Paquin i hovedrollen. Den skjønneste og mest robuste TV-protagonisten noensinne? Den en gang så yndige jentungen fra Oscar-vinneren «Piano» er i rollen som Sookie en større vamp enn alle vampyrene til sammen, selv om svenske Alexander Skarsgård også gjør en knallbarsk rolle som vikingvampyren Eric Northman. Persongalleriet er fullt av påfallende karakterer med utviklingspotensial og flere småroller befolkes av etablerte toppskuespillere som er med på moroa, ja, for moro skyld.

«True Blood» er i all sin gotiske prakt et lekeland for voksne som aldri blir helt voksne, og er kanskje den mest skamløst underholdende kvalitetsserien som vises for tiden. Ball (basert på Harris’ boblende fantasi) introduserer stadig nye fabeldyr og skapninger som får Märthas flassende engler og snakkende hester til å virke like eksotisk som en skiinstruktør fra Voss. Det er fabel-aktig i ordets rette forstand: «True Blood» er et eventyr; som driver herlig sarkastisk gjøn med vår tids stadig mer omseggripende irrasjonalitet og overtro. Både kongsdatteren i Lommedalen og Frp-politikeren i Porsanger som tror plagene han sliter med skyldes at han er gandet av en sametingspolitiker, burde ta seg tid til å se på galskapen som utspiller seg i den fiktive sørstatsbyen Bon Temps.

Irrasjonelt er kanskje ikke riktig ord for å beskrive TV 2s valg av intervjuobjekter til den noe uforløste serien «Skogheim flytter inn», men tirsdagens program med Arne Treholt var mildt sagt snodig. Nok en gang fikk den landssvikdømte Treholt bruke en god slump sendetid på å bedyre sin uskyld uten nevneverdige motspørsmål fra programleder Kristin Skogheim.

Til tross for at saken hans er behandlet grundigere enn noen annen sak her til lands, får han, gang på gang, kvitre i vei om all urett han er utsatt for – og i stadig mer eksotiske og pludrete settinger. Sonet straff er sonet straff, men det får da være måte på. Arne Treholt er en sjarmerende og trivelig type som snakker godt for seg, men mannen er pinlig overeksponert i norsk media. På spørsmål fra Se og Hør om hvem av «kjendisene hun savner mest» etter innspillingene av programmene, svarer Kristin Skogheim: – Det kan jeg ikke si. Hvis jeg savner Arne så blir Alexander (Rybak) lei seg.

Dette er altså Treholt anno 2012: «Arne» og «kjendis».

Mens norske TV-komikere drar på ekskursjon til Hollywood for å lære seg kunsten å holde en serie gående i år etter år, er det en lise å konstatere at det går mot en ny sesong av den uventede, men gledelige supersuksessen «Lilyhammer». Som skrevet før på denne plass fungerte serien som et stykke slentrende, humrende og mild norgeskritikk. Kvaliteten var svært varierende og plottet til tider lovlig tynt. Sjangerbruddene var også undertiden nokså spesielle. Aldri før har vel en av hovedkarakterene blitt regelrett henrettet i det som i bunn og grunn er en komedie.

Men det er nettopp det litt ufikse og makelige ved serien som har sjarmert de godt over en million seerne som fulgte en skjevtsmilende Steven van Zandt i snømassene oppe ved Mjøsas nordende. Det blir spennende å se om produsentene i Rubicon «tør» å være like nedpå i andre runde som de var i den første og faktisk ganske kule førstesesongen.

Kanskje van Zandt får lokket med seg Tony Sirico, også kjent som Paulie Walnuts, til del to? Det kunne blitt riktig så stilig.

Bergens Tidende, 23-3-12

Advertisements