Et feststemt TV 2 inviterte til serieåpning, med Davys gullslips på snei. Det ble like karslig og jovialt som fotballen selv. 


Det er nesten så man må le av seriestartutgaven av Davy & co. En mer sendingskåt gjeng kan man knapt tenke seg. Da Tippeligaen endelig ble sparket i gang igjen, satt de der, TV 2-herrene, og koste seg glugg i hjel. Det var som et vårslepp i bygdene innafor, med løpende og vrinskende hingster på jakt etter gylne øyeblikk.

Wathne selv stilte i gullslips med særdeles løs knute, og øste av sine kunn-skaper og sin entusiasme som bare han kan. For en kapasitet han er: Ingen norske TV-journalister fører et bedre og mer presist språk, og ingen er i nærheten av å levere velformulerte og treffende merknader på inn- og utpust som ham. Og kanskje enda viktigere: Han er særs dyktig til å spille de andre (i dette tilfellet Daniel Nannskog og Henning Berg) gode. De løsslupne samtalene rundt «ekspertbordet» er virkelig underholdende TV, og Davyen er både seremonimester og myndig orakel. Det er bare å gi seg over.

Samtidig er det jo nesten parodisk jovialt. Det er ansatser til småkrangling og bryske spissformuleringer, men jour-nalistikk er det jo knapt. Det huies og flires, og anekdotene sitter like løst som tilskuddsordningen i departementene. Og bak den støyende barsamtalen mellom de relativt selvbevisste karene, forsøker den litt famlende, men dyktige programlederen Julie Strømsvåg å slippe til som best hun kan. Det er ikke alltid hun lykkes – her har nok Davy og kameratene hans en god del å gå på. Det blir vel karslig til tider, selv om man ikke skal redusere fotballdekningen til et front-avsnitt i likestillingskampen. Herrefotball utvilsomt en mannesyssel, et maskulint rom med egne koder og sjargong, som til tider er nesten komisk «vitenskapelig». Analysekvensene er undertiden så «seriøse» og omstendelige at det nesten føles som vi ser på en Bård og Harald-sketsj.

Nytt av året er at Strømsvåg har fått med seg den en gang så middels gode Vålerengen-backen Freddy dos Santos som medprogramleder. Dos Santos har i en årrekke vært norsk fotballs coole alibi, en slags halvintellektuell (fag fra Blindern) sjarmklump som for lengst er tatt inn i varmen i den andre fotballprateklubben på TV 2, det vil si den som preger mandagskveldene på TV 2-lillebror Zebra med dugelige Erik Thorstvedt som anker.

Den godeste Freddy har dog mye igjen før han «eier» studioet. Det ble noe lavmælt og innstudert over debuten. Kjemien med Strømsvåg virker å være helt kul, men programledelse er et fag der erfaring betyr alt. Han ble liksom gutten som aldri helt turte å rekke opp hånden i klassens time, selv om han innerst inne visste at han var den smarteste. Han sank litt sammen under vekten av kaskadene fra Davy-bordet. Men dos Santos er sjarmerende og kvikk og kan godt bli en fremtidig TV 2-stjerne – det da er det han vil. Det har som kjent ikke alltid gått like bra med gamle fotballspillere og TV-kjendistilværelsen.

TV 2 har uansett tatt fullstendig grep om norsk fotball. De kan dette her. Hovedkommentatorene Øyvind Alsaker og Morten Langli er de klart dyktigste her til lands, og spesielt sistnevnte er av høy, internasjonal klasse. Det er tydelig divisjonsforskjell mellom TV 2 og TVNorge-kanalen MAX, som på andre året sender fredagskampene i Tippeligaen. Kommentator Jan-Erik Aalbu er en referent av den gamle skolen og har dessuten lagt til seg en slags faderlig-pampete tone, slik mange aldrende herrer innen idretten har for uvane. Det er ikke måte på hvor god «den gutten» er, slik Aalbu ser det. Det er temmelig irriterende å høre på, og det blir ikke det grann bedre av at tidligere Tromsø- og Brann-trener Steinar Nilsen innimellom slipper til med heseblesende mikroavhandlinger om «spellet».

Regel nummer én i moderne fotballdekning: Senk skuldrene. Det er underholdning, dette her, ikke undervisningsfjernsyn. Nilsen er sikkert habil rent «fotballfaglig», men det betyr ikke at han gjør en god jobb på TV. At kanalen i tillegg bruker en halvobskur eks-benkesliter fra Molde-traktene på indre bane gjør ikke helhetsinntrykket stort bedre. TVNorge-ledelsen bør vurdere noen raske bytter slik at fredagskampen ikke blir vraket av TV-seerne, eventuelt sett med lyden slått av.

Et litt alderdommelig hjertesukk til slutt: Det er åpenbart at de kommersielle kanalene må melke fotballen for det den er verdt, og kjøre hyppige reklamepauser for å sikre bunnlinjen. Det er jo ikke akkurat billige senderettigheter vi snakker om. Men når man kutter sendingene fra kampene omtrent idet dommeren blåser av, mister vi en viktig dimensjon ved fotballen, nemlig etterkamp-stemningen: gledesropene, fortvilelsen. For selv om norsk fotball er på et nivå som i et komparativt perspektiv nærmer seg det miserable, er det noe med den hjemlige ligaen som er både sjarmerende og faktisk litt viktig. Det er, underlig nok, alltid en lise å se elendige senvinterkamper på overdimensjonerte stadionanlegg i vinterrustne blåsbortbygder rundt forbi. Tippeligaen er som en gammel kjærlighet som aldri ruster, selv om årene knapt har vært snille med den utvalgte fra den gang. Men med Davy Wathne som oppglødd innpisker, er det bare å fastslå: Det er nå det begynner.

Bergens Tidende, 30.03.12

Advertisements