Til høsten skal TV 2-seerne forlystes av et myteknusende, reaksjonært og utviklingspessimistisk talkshow. 

Et av Jon Ottar Hustads få forbilder her i livet er den legendariske britiske programlederen Jeremy Paxman. Og nå som den notorisk grinete og ditto dyktige journalisten i den lille nynorsk-/kult-avisen Dag og Tid får muligheten til å bli en norsk Paxman, er det i grunnen mot alle odds. Som Paxman, kjent som BBCs overlegent mest kompro-missløse intervjuer, sa da han ble spurt om TV-bransjen var mannsdominert: «Middle-class white men are the most discriminated against in the television industry.» Jon Hustad er kanskje den hviteste mannen i Norge, og skal altså lede et politisk aktualitetsprogram på TV 2 fra høsten av, et program som sannsynligvis blir det mest høyrevridde på denne siden av «Lønning og Staff», dog med en langt mer intellektuell slagside enn brøleberget som forsøksvis ble holdt i sjakk av nevnte duo.

Her trengs nok en liten oppklaring. Jon Hustad er en klassisk vestlending i østerled. Tverr, pessimistisk og svær i kjeften. Han har klart å skape seg et image som en obsternasig og trassig motstemme mot den store hopen av sentrum-venstre-journalister, og er blitt noe av en legende i visse deler av mediemiljøet. Til tross for at han sjelden har fått innpass i de store mediene, har han bygget seg opp som en av landets mest interessante skribenter selv om han egentlig ikke bedriver journalistikk i klassisk forstand. Hustad er en foreleser, nesten en predikant. Han doserer, forklarer og påstår, og det i lange og snirklete artikler (og bøker) der han gir faen i journalistiske «regler» som at den viktigste informasjonen alltid skal komme øverst i teksten. Han knytter seg opp mot den engelskspråklige kommentatorstilen og er åpent subjektiv og tilstedeværende i tekstene sine. Det er ikke en uproblematisk sjanger, men Hustad kommer unna med det fordi han har en glitrende penn og et djevelsk talent for å fremstå enda mer kunnskapsrik og briljant enn det han egentlig er, nemlig et av disse flogvitene og fritenkerne fra diverse vestlandsbygder som norsk offentlighet alltid har vært belemret med, fra Garborg til Lægreid. Slagordet hans er: Du skal skrive som om du er Gud.

I de siste par årene har mannens voksende først og fremst vært knyttet til hans besynderlige aktiviteter på Facebook. I en artikkel i Hustads gamle avis Klassekampen (han var journalist der på begynnelsen av 2000-tallet) ble han utpekt som en slags leder for det som avisen døpte «Facebook-høyre», et begrep som siden har festet seg og nå brukes både reelt og ironisk. Sammen med tidligere forlagsredaktør og sosiolog Halvor Fosli har Hustad på sin nær mytiske Facebook-side (han har kun 100 ganske nøye utplukkede venner) markert seg som en ubendig og syrlig kritiker av mainstreammeninger og venstreliberal konsensus. På en særmerkt korthogd og skråsikker måte, levner han dem som ikke er enige med ham selv liten ære, og slår ned med hard hånd på alt som etter hansmening er preget av intellektuell slapphet og politisk korrekthet. Politisk befinner han seg noen knepp til høyre for hunneren Attila, eller kanskje mer presist på det britiske Tory-partiets nasjonalt orienterte høyrefløy. Han er nasjonalist, modernitetskritiker og empiriker og hater alt som smaker av idealisme og naiv fremtidsoptimisme. Og de som ytrer seg på mannens Facebook-vegg på «feil» måte, blir nådeløst kastet ut av det gode selskap. Likevel står mange i kø for å få være med på moroa.

Målet for Hustad (sist uke ble det kjent gjennom Dagens Næringsliv at Fosli og en annen Facebook-høyre-stemme, kommunikasjonsrådgiveren Christopher Rødsten blir med i redaksjonen) er å avkle rådende fortellinger som ikke blir utfordret i det, etter deres mening, temmelig ensrettede mediale landskapet i Norge. Slik sett er det kommende programmet i slekt med Harald Eias epokegjørende vitenskapsprogram «Hjernevask», som tok et ramsalt oppgjør med flere av de «myke» disiplinene ved universitetene her hjemme. Eias produksjonsselskap Funkenhauser står bak Hustads program, og Eias «Hjernevask»-makker Ole-Martin Ihle skal være produsent. Det blir ikke Dagbladet på TV, for å si det slik.

Selv er jeg, må det innrømmes, dundrende inhabil. Jeg kjenner alle involverte og lanserte selv for noen år tilbake ideen om å bringe lektor Hustad inn i TV-sfæren. Jeg vil derfor her avstå fra å ha meninger hvorvidt dette er et konsept som vil opplyse seerne eller om det blir, som forfatter og Aftenposten-kommentator Vidar Kvalshaug skrev på Twitter, en tilbakevending til Hans Bauges glansdager som reaksjonær røst i nevnte Per Ståle Lønnings programmer på 90-tallet. Men generelt sett er det bra med flere politisk vinklede programmer på norsk TV. I journalistikkens kav etter objektivitet mister vi lett selve politikken av syne. Det finnes jo pr. definisjon ikke noe mer subjektivt enn politikk. Derfor er det interessant at et konsept som Hustads kommende TV-program faktisk blir antatt av en stor og viktig aktør som TV 2. Det kommer, om ikke annet, til å bli et svare leven.

Bergens Tidende, 27/04-12

Advertisements