Hans Rotmo har ikke forandret seg det grann. 

«En gang skal vi flytte tilbake», skrev AKP (m-l)s selvutnevnte bygdepoet Bjørn Nilsen i 1972. «Til de forblåste hjemstedene vi ble tvunget til å flytte fra.»

De skuet nemlig bakover, de norske superradikalerne på 70-tallet. Tilbake til den tiden da folk visstnok tok vare på hverandre, kjente hverandre og snakket samme språk. Den lurvete og uoversiktlige storbyen var en syndens pøl. Det virkelige livet var uti distriktene, langt vekk fra bylarm og fremmedgjort fandenskap. Nei til plast og syntetisk mat, altså, eller hasj og løk, som 70-tallskommunismens nord-trønderske artigkaill Hans Rotmo advarer mot i sin nye og omtalte trall.

Bunads-raddisene var lunkne til den store verden utenfor bygda. «Innafor EEC vil importen av billige italienske restaurantmusikere gå helt uhemmet», skrev partiavisen Klassekampen da EU-kampen raste i 1972, og ikke nok med det. Over hele forsiden erklærte unge, norske kommunister at «fremmedarbeiderimporten» måtte bekjempes. Slagordet ga seg selv: «Steng grensene!»

Det er noe underlig at folk er overrasket over Hans Rotmos ferske og mye omtalte innvandrerharselas i sangen «Vi fra andre». Han har vært den samme hele tiden. EEC «sto i veien for sola» og det en gang så moderne Hotell Royal Garden i Trondheim var noe jål som skjermet for «resten tå jorda», som Rotmos alter ego Ola Uteligger sang.

– Jeg er blitt stemplet som venstreekstremist i 40 år. Nå kan jeg godt være høyreekstremist i noen år, sier Rotmo. Men det er enklere enn som så. Rotmo er rett og slett en ekstremist, en reaksjonær romantiker som omfavner det forgangne, det innbilt rene og ubesudlete. Og i likhet med andre som lengter etter slike tider og tilstander er det bare ett sted å plassere skylden for syndefallet: – Vi er lurt av Arbeiderpartiet.

Rotmo er en raring som kombinerer politisk galimatias med sodd og karsk. Flere av sangene hans er ganske morsomme, spesielt etter at man har tyllet i seg noen kaffekopper med mye blankt i. Men han er først og fremst et eksempel på hva franskmennene kaller «les extrêmes se touchent». Ytterpunktene berører hverandre.

VG, På den 3. side 05/05-2012

Advertisements