Det voldsomme Melodi Grand Prix-hysteriet viser till fulle hvor slapt NRK1s lørdagstilbud er blitt. 

26. mai avholdes finalen i det mest uinteressante gigantarrangementet som finnes, Eurovisjonens sangkonkurranse, eller Melodi Grand Prix som en gammel NRK-medarbeider med internasjonal schwung en gang døpte spetakkelet. Denne gangen skal dette tomme og tamme programmet eltes over skjermene fra Kaukasus, rettere sagt fra Aserbajdsjan, et land som er like korrupt som Nigeria, og som har et mildt sagt uavklart forhold til de av oss som virker å være mest interessert i galskapen, nemlig de homofile.
Iallfall virker det som at «MGP» først og fremst er et homseshow slik NRK, gang etter gang, i program etter program, belyser det kommende evenementet, alltid med en camp vinkel, som om det hele er noe fjas som bare super-ironiske fjollehomser kan like.
Det jeg ikke skjønner er: Hvis dette er tull (hvilket det etter min mening åpenbart er) – hvorfor bruke et avsindig antall TV-timer i absolutt beste sendetid på å dekke det?

Rent musikalsk er Melodi Grand Prix et par hakk under juniorvarianten av samme show. Artistene er passe midt-på-treet, og musikken de er plukket ut til å tolke er jevnt over like tynn som nordtrøndersk festflatbrød. MGP er helt avkoplet trendene på den generelle musikkscenen, og er en slags oppsop av alskens sjangre og uttrykk som har preget popen siden 60-tallet, gjerne med en tøtsj av uelegant ironi, fullstendig blottet for originalitet eller personlighet. Årets norske deltaker, (den ganske kule) barnevernspedagogen Tooji fra Oslo, gjør så godt han kan med den håpløse «sangen» han fremfører, og kan sikkert gjøre det sånn passe i finalerundene, men hvem bryr seg egentlig? Bortsett fra statskanalens økonomiavdeling som trolig har gufne mareritt om enda en norsk MGP-finale som kommer til å ta knekken på så å si all annen programproduksjon og mulige innkjøp av kvalitetsprogrammer?

Jo da – det er en nasjonal begivenhet som attpåtil forener kontinentet på en jovial måte, og det er selvsagt en traurig klisjé å gå til angrep på elendigheten. Folk liker det, seertallene er gode og interessen fra tabloid- og nettmediene er enorm.
Finalen er da også et ok TV-program, selv om det altfor langt og funker best om man dropper musikken og heller gløtter på selve poenggivningen, som er et statsvitenskapelig studium i seg selv.
Det store problemet er at MGP er blitt en gedigen sovepute for et NRK som er i ferd med å gi opp den klassiske go’kvelden for TV-folket, selveste lørdagskvelden. Ikke bare sender man endeløse nasjonale runder fordelt på noen mindre tettsteder rundt om i landet, før det hele ender opp i et sikkert svinedyrt finaleshow i Oslo Spektrum. Nei, når det nærmer seg den internasjonale finalerunden (ja, det går over flere runder, det og), så trommer NRK sammen et pludrende og iråånisk panel som i godt over en time på lørdagskvelden får kommentere, humre og skape seg mens deltakerlåtene blir presentert. Og dette panelet – flere av dem er attpåtil NRK-programledere – fniser av musikken og artistene som om de var noen stakkars klovner som er blitt skremt inn på scenen.

Hva er dette for noe, da? Bestem dere: Er a) MGP noe forbasket tant og fjas, eller er det b) noe som det er verdt å bruke tid og ressurser på? Hvis a), gjør minst mulig ut av det, eller dropp hele greien. Hvis b), ta det på alvor, da. I stedet får den allestedsnærværende Per Sundnes og resten av gjengen (stakkars Christer Falck!) bruke time etter time til uforpliktende vrøvl og liksomironisk distanse som for å vise seerne hvor artige og belevne de er.
Det er pinlig TV, og en hån mot NRKs stolte lørdags-tradisjoner, fra Erik Byes milde folkeopplysning og Dan Børge Akerøs småfrekke jappe-fjernsyn, til Tande P.s folkelige, men ektefølte og skikkelige programmer, der seerne alltid ble tatt på dypeste alvor.

TV 2 forsøker i alle fall å lage ujålete og respektfull folkeunderholdning. Truls Svendsen og Klaus Sonstad er kanskje bare sånn passe morsomme i programmet «Kvelden er din», og ideen om å la «vanlige mennesker» dele scene med ikke fullt så vanlige mennesker, er litt for tynn. Men intensjonen er god, og det er herlig fritt for ufiks ironi. At TV 2 i år etter år lar Dorthe Skappel og hennes kjendis-jegere holde på, får så være («God kveld Norge» hadde virkelig behøvd litt ironi, forresten).
Det er uansett et ledig rom her nå ettersom NRK synes å ha nedprioritert lørdagen til fordel for full fokus på en gullrekke som knaker i sammenføyningene, spesielt nå som «Skavlan» er erstattet med det noe blassere «Lindmo».

For å forbli i rollen som familie- selskapets sure og reaksjonære raddis-onkel, avslutter vi denne gangen med å rose NRK og tirsdags-visningen av amerikanske HBOs utmerkede film «Into the Storm», med Brendan Gleesons inspirerte tolkning av Winston Churchill som hovedingrediens. En liten, effektiv og elegant TV-film som NRK1 med stort hell kunne ha sendt på lørdagskvelden.
Men nei. Der regjerer Per Sundnes og hans fnisende entourage, etter at flinke Nadia Hasnaoui har jabbet ufokusert med (som det heter) «store kultur- personligheter» som, vel, Erik Thorstvedt. Sleng en dårlig og engelsk billig-serie i potten, og NRK1s lørdagsmeny er presentert. Den tidligere nasjons- byggingskanalen har vel aldri hatt et skrinnere tilbud.

Bergens Tidende, 11/05-12

Reklamer