Det er slutt for supersuksesser som «CSI: Miami», men norske TV-produsenter ser stadig til de store utenlandske seriene når de skal utmeisle nye prosjekter. 

Hele 23 millioner amerikanske seere fikk med seg premieren på spin off-serien «CSI: Miami» mandag 23. september 2002. Med den tidligere NYPD Blue-stjernen David Caruso som midtpunkt og stjerne, etablerte denne andre CSI-serien seg raskt som en av verdens største TV-suksesser, og vant i 2006 den høythengende TV-seerprisen under TV-festivalen i Monte Carlo. Denne prisen deles ut til den mest sette serien i verden, og CSI: Miami konkurrerte lenge med sin «mor-serie» CSI om å være verdens mest populære TV-show. Nå legges serien ned for godt, og Caruso, som har hevet en lønn på drøye tre millioner kroner per episode, må finne seg en annen måte å brødfø resten av carusoene: Det er blitt en del unger med forskjellige koner etter hvert for den oransjehårete ett-uttrykks-skuespilleren.

CSI («Crime Scene Investigation») har dannet skole for TV-krim, med særs grafiske fremstillinger av ihjelskutte kropper på obduksjonsbordet, under oppsyn av en av den amerikanske kriminalfilmens mest slitesterke klisjekarakterer: Den lakoniske og uberørte obdusenten. Krimteknikerne er mer vitenskapsfolk enn gammeldagse etterforskere, men vet likevel å håndtere et våpen når slikt trengs. Til tider er språket nærmest latterlig klinisk, men det er også rom for mer håndgripelig emosjonalitet. Det begynte med den originale serien, basert i Las Vegas, med William Petersen i hovedrollen som den nitide og avmålte krimteknikeren Gil Grissom, og med The Whos umiskjennelige «Who Are You» som signaturmelodi. Mannen bak var Hollywood-superprodusent Jerry Bruckheimer, og det manglet således ikke på budsjett eller gjennomføringskompetanse. «CSI» ble en braksuksess fra første obduksjonsrapport, og to år senere dukket David Caruso opp i Miami (spilt inn i L.A.) i rollen som Horatio Crane, amerikansk TV-krims mest poserende protagonist på denne siden av Don Johnson. I 2004 fikk serien nok en spin off, denne gang lagt til New York, med stenansiktet Gary Sinise i sjefsrollen.

Mens både Vegas- og New York-serien er sikret nye sesonger, har altså Horatio Crane satt opp standarduttrykket for siste gang, og med det forsvinner et TV-ikon fra skjermene, skjønt det lukter repriser i mange, mange år fremover. Her hjemme har alle CSI-produksjonene gått på TVNorge, og selv er jeg nok mest sympatisk innstilt til det opprinnelige CSI, spesielt de første sesongene, da William Petersen var med. Nå har TV-traveren Ted Danson overtatt som CSI-teamets øverste, men han ser litt stiv og tunglabbet ut, den gamle Cheers-verten. New York-utgaven er den svakeste av de tre; mørkere, tyngre og mindre karismatisk, mens Miami-serien henter hovedinspirasjon fra nettopp «Miami Vice», som vel fortsatt er den kuleste amerikanske kriminalserien gjennom tidene. Som i Michael Manns 80-tallsklassiker går det i pastellfarger, halvnakne damer, latinamerikanske narko-drittsekker og kule, korthugde replikker. Men David Caruso er likevel ingen Don Johnson, og CSI: Miami er langt fra like visuelt stilsikker som «originalen».

CSI-konseptet er eksportert til flere land, også i Norge, som fikk sin utgave i fjor. For TV3 var den etter min mening noe uforløste «Spesialenheten» (med Christian Skolmen og Bjørn Sundquist) en slags suksess, med nesten 200.000 seere på det meste, og en markedsandel på 10 prosent, hvilket er ok for en kanal som trøbler med å tilfredsstille sitt publikum. Men den velproduserte serien ble aldri helt det den lovet. «Spesialenheten» var en slags CSI-pastisj, men langt fra like bra som den dyrtproduserte og gjennomprofesjonelle originalen.

De beste seriene her hjemme for tiden, Atle Antonsens «NAV» og Thomas Giertsens «Helt Perfekt», er begge planket fra definerende show som «The Office» og «Curb Your Enthusiasm». Men selv om det i disse tilfellene fungerer til dels utmerket, er det trist at vi ikke klarer å meisle ut egne konsepter uavhengig av de store megatrendene. Danskene klarte det med «Riget» og «Forbrytelsen», som nå foreligger i amerikansk utgave, og to av de mest interessante amerikanske serier de siste årene, «In Treatment» og «Homeland», er begge tungt basert på israelske serier. Istedenfor å dilte etter, burde man tenke i egne baner, med egne, særmerkte ideer. «Koselig med peis» var et surrealistisk stykke samtidsdramatikk med nordisk-beksvarte undertoner og noe av det mest oppløftende som er laget her hjemme. Mer av slikt, gjerne regissert av de største talentene. TV er for lengst (David Lynch var pioneren) blitt like stort som film, noe 90-tallets store regissør Quentin Tarantino viste da han gjentok sitt «levende begravet»-motiv fra «Kill Bill Vol. 2» da han fikk regissere en dobbeltepisode av CSI, Tarantinos favorittserie på TV. La talentfulle tospann som Joachim Trier/Eskil Vogt og Joachim Rønning/Espen slippe til med romslige budsjetter, sin generasjons beste skuespillere og godt med tid. Det er mer enn nok drama å ta av; her – i vår tid.

Bergens Tidende 18/05/12

Reklamer