Det er noe med disse særmerkte værmelderne på NRK som fremdeles inngir trygghet.

«You’re not anybody unless you’re
on TV. On TV is where we learn about
who we really are. Because what’s the
point of doing anything worthwhile if
nobody’s watching? And if people are
watching, it makes you a better person».

(Nicole Kidman i «To Die For».)

Et mer infamt portrett av TV-drømmen enn det Gus Van Sant kreerte i sin film «To Die For» er knapt mulig å tenke seg. Nicole Kidman briljerer i denne uhyggelige filmen om den hyperambisiøse værdamen Suzanne Stone, som ikke tillater seg noen moralske hindringer for å kunne klatre i TV-hierarkiet – for å bli sett, for å være noe. Filmen er et nidportrett av den amerikanske TV-drømmen, kjendishysteriet og forakten for det «lille livet».

Lenger unna våre værmeldere, det vil si de trygge, faglige og alt annet enn TV-profesjonelle meteorologene på gamle NRK, er det vel umulig å komme. Embetsmennene ved Det norske meteorologiske institutt (DNMI) smykker seg stadig med den 50-tallsaktige benevnelsen «statsmeteorolog», som om det er den autoriserte versjonen av morgen­dagens væraktiviteter som skal spres ut til statens lojale undersåtter.

Statsmeteorologene har siden de trådte inn på den mediale scenen nærmest sett det som sin plikt å være notorisk ukarismatiske og mistilpasset TV-verdenens krav, med det resultat at ikke rent få av dem er blitt nasjonale kultfigurer, fra Kristian Trægdes gulltann og Vidar Theisens R2-D2-fremtoning til Arild Mentzonis strenge og stramme overleppe.

Dagens NRK-meteorologer har gjennomgått sikkert altfor mange timer med medietrening, og flere av dem er flinke rent TV-faglig. Den dyktige og smilende Siri Wiberg Horjen debuterte noe famlende og blikkvirrende i Dagsrevyen i 2004, men er blitt langt tryggere med tiden. Det samme gjelder den ferskeste av NRK/DNMIs værmelderne, Bente Wahl. John Smits er også en dyktig TV-mann. En annen trivelig og jovial utøver av samme profesjon er Terje Alsvik Walløe, som dessverre har for vane å bli noe overivrig og sluker ordene, slik at «Langfjella» blir til «Langfja» og «Møre og Romsdal»» blir til «Møråmsda».

Denne faktisk ganske sjarmerende talefeilen preget også Alsvik Walløes artige innhopp i regissør Bent Hamers surrealistiske lavmannskomedie «O’Horten». Walløe har potensial, han, men er litt for normal og kameratslig til å nå helt opp i det meteorologiske kultgalleriet.

Det gjelder så visst ikke samtidens absolutte værmelder-favoritter, far og sønn Gislefoss. Far Kristen er så anti-TV at det er bare å gi seg ende over. En moromann på Facebook skrev at Gislefoss’ behov for stadig romsligere dresser gjør at «han snart må begynne å melde været i Chile» (ja, det har noe med landets form å gjøre).

En skal jo ikke spøke med folks kroppsfasonger, men det er noe med disse meteorologene som gjør at det faktisk føles greit å kunne tøyse litt med særegenhetene deres. Tenk hvordan Trond Kirkvaag herjet med gamle Theisen i sin tid. Det var jo vitterlig lytehumor. Men det har alltid vært noe liketil og avvæpnende med disse stakkars fagfolkene som etter beste evne har forsøkt å spre litt naturvitenskapelig dannelse i aller beste sendetid. Sønn Gislefoss – han ble gitt sønn-av-far-sin-navnet Kristian – er heller ikke striglet for flatskjermen. Og til tross for faglig tyngde og troverdige fremstillinger, blir han for alltid målt opp mot Den Gamle, for de er jo ikke akkurat ulike, de to.

DNMIs faste grep om statskanalens værtjenester har undertiden blitt kritisert for faglig arroganse og mangel på respekt for TV-mediets egenart. Men jeg vet ikke helt. Det er noe eget med disse åpenbart faglig solide værmelderne sammenlignet med de «profesjonelle» presentatørene – alle kvinner, veldig blide sådanne – på TV 2. Far min, for eksempel, sier at han stoler mer på NRKs værprognoser enn TV 2s. Der går det gjerne på fornavn, noe som er absolutt tabu blant statsmeteorologene. Det er naturlig å si «Eli Kari», men prøv å si «Kristen». Umulig. TV 2s gladjenter sprer sitt gode humør og flere av dem «kommer gjennom TV-ruten», som det heter i de kretser. Eli Kari Gjengedal fra Leikanger er en slags Mor Været, og har mer distriktstroverdighet enn Toten-pølsa og Vossafår til sammen. Men det er vel ikke fritt for at enkelte andre som har vært innom TV 2s værdamestall har vekket noen små Suzanne Stone-assosiasjoner.

Men ikke Eli Kari, og det er egentlig et litt pussig fenomen: De kommersielle kanalene dyrker ofte frem langt mer folkelige fremtoninger enn det folkeopplysningens egen TV-stasjon klarer. NRKs folk klarer liksom aldri å fremstå lavskuldret folkelige slik for eksempel TV 2s underholdningsdronning Kristine Moholt fikser med bravur. Moholt er den mest troverdige girl-next-door-karakteren i norsk TV-bransje, og det er vanskelig å se for seg at hun kunne ha ledet et NRK-program.

NRK sliter ennå med sin offisiøse rolle og identitet, og det blir noe krampaktig over programlederne deres nesten uansett hva de forsøker seg på. I kulturformidlingen blir de for kulturelle (hvorfor lager SVT så mye tøffere kulturprogrammer enn det NRK gjør?) og i underholdningsshowene blir de gjerne for «smarte». Men værmelderne holder fortsatt stand som den trygge og solide vitenskapens tjenere i det offentlige rom, som om 1950-tallet egentlig aldri helt ble avsluttet.

Bergens Tidende 25/05-12

Advertisements