TV-kanalenes utsendte bør bruke anledningen til å drive skarp og kritisk journalistikk om de sterkt kritikkverdige forholdene i EMs to vertsland.

I kveld durer det i gang. EM i fotball var engang en unnselig og litt tragi­komisk turnering som knapt vekte interesse, men i takt med sammenspleisingen av kontinentet, har europamesterskapet blitt nesten like svært som VM, og kanskje enda bedre, rent kvalitetsmessig. Det er en suveren begivenhet for ballfolk verden over, og forventningene er selvsagt altfor store i forkant.

Eller er det de? Som en som i likhet med Arne Scheie er «relativt interessert» i spillet, er det noe som skurrer denne gangen; noe som legger en emmen demper på interessen. Det handler om politikk, og det handler om heftig TV-dokumentasjon.

Det er selvsagt mer enn tvilsomt av UEFA å legge EM til Polen og (spesielt) Ukraina. Begge landene har i en årrekke slitt med svært luguber supporter­oppførsel, med tunge nazistiske og fascistiske innslag. BBC Ones «Panorama»-redaksjon ville undersøke det som i fotballkretser har vært et kjent problem i en årrekke, også lenge før Michel Platini og hans folk ville innlemme Øst-Europa i «fotballfamilien». De sendte sin erfarne reporter Chris Rogers til vertslandene for å gå påstandene nærmere etter i sømmene.

I én måned reiste han rundt i begge land, gikk på fotballkamper og nærmest infiltrerte de mest suspekte miljøene. Resultatet ble filmen «Stadium of Hate», som har rystet hele Europa.

Programmet ble sendt på NRK2 denne uken, og dokumenterte på skremmende vis hvilke holdninger som preger tribunene på de største stadionene i de to landene: Utilslørt nynazisme, hvit maktsymboler, fascisthilsener, antisemittisme, rasisme og planlagt og brutal vold mot folk med mørk hudfarge.

Den første reaksjonen min var at dette er et dokument sterkt nok til å avlyse hele mesterskapet. I Vest-Europa har man i årevis ført en systematisk kamp mot høyreekstreme innslag blant supportere og har nesten overdrevet sitt fokus på «fair play», som det norske «handshake for peace» som gjennomføres etter hver kamp i eliteserien – en idé som nå er annammet av FIFAs, skal vi si, omstridte president Sepp Blatter.

Men når man ser slike scener som utspiller seg i «Stadiums of hate», er det ikke lenger morsomt å tulle med tilsynelatende naive symbolhandlinger som dette. Det systematiske oppgjøret med nasjonalsjåvinistiske og rasistiske kamprop og aktive handlinger mot spillere med mer pigment i huden enn en gjengs norsk sydenfarer har vært en stor suksess og bidratt til at vesteuropeiske arenaer i dag preges av en knallhard grensedragning mot dette antimoderne grumset.

I England slås det knallhardt ned på ethvert tilløp til rasisme både på og utenfor banen, og selv de største stjernene må ta sin straff om de felles av FAs tribunaler. Og i Tyskland, som jeg kjenner godt gjennom flere års Bundesliga-turisme, er kampene og supporterkulturen i det store og hele fri for rasistisk bunnfall.

Den vamle følelsen av at det forestående mesterskapet aldri burde blitt igangsatt under de rådende forholdene ble forsterket av den franske dokumentaren som ble sendt i svenske SVTs utmerkede «Dokument utifrån»-serie søndag kveld.

Den ukrainske oransjerevolusjonen, som rørte en hel verden i 2004, er definitivt slått tilbake av den gamle eliten fra diktaturtiden. Landet beveger seg uvegerlig i retning av en ny form for totalitarisme, ulikt utviklingen i de fleste østeuropeiske landene, der demokratiet er i ferd med å konsolidere seg tross betydelige humper og utrivelige mothaker.

Man må spørre seg: Er årets EM en mulighet for landets Bresjnev-aktige president Janukovitsj å sole seg i glansen? Er mesterskapet et nytt 1936, Hitlers propagandashow der naziflagget hang side om side med de olympiske ringene? Eller er EM, som UEFA hevder, en gyllen mulighet til å påvirke landene i riktig retning?

Til det siste: Det får være måte på stormannsgalskap. Både Platini og Blatter er mer stormannsgale enn Thorbjørn Jagland og Erik Solheim til sammen, og overdriver vilt fotballens fredsskapende funksjon. Supporterkulturen er i seg selv hatefull og grensedragende. Dette vises kanskje ikke under store mesterskap, som tiltrekker seg pyntelige tilskuere uten islett av hardcore-elementene blant klubbfotballens gjenger. Men man vil aldri klare å gjøre om dette spillet som er så langt mer enn et spill til en jovial begivenhet der alle møtes for trivelige 90 minutters edel kappleik.

Når det er sagt, så må offisielle representanter og TV-folk likevel benytte anledningen til å si klart og tydelig fra om at både det folkelige (supporter-rasismen) og det elitære grumset (diktaturets tilbakekomst) er uforenlig med vår tids ufravikelige, men angrepsutsatte idealer om demokrati, likeverdighet og menneskerettigheter.

Her hjemme er mesterskapet fordelt mellom en rekke TV-kanaler, med TV 2 og NRK i spissen. De bør alle bruke en solid slump av sendetid og ressurser til å problematisere de sterkt kritikkverdige forholdene i vertslandene. Klarer de å utfordre idrettens autonomi og gjøre EM til noe langt mer enn et forhåpentlig festlig fotballarrangement, kan det likevel vise seg at UEFAs valg av spillesteder ikke var så håpløst likevel.

Bergens Tidende, 8/6-2012

 

Advertisements