Plutselig er det over.

Hans Petter Sjøli
VG, på den 3. side 13/6/12

I forgårs døde en venn av meg. Han var på sykkeltur i Oslo-marka, og ga sikkert jernet, slik han pleide. Han var 63 år gammel, veltrent og kjernesunn. Så stanset hjertet, og han forlot oss og ble – hvem vet? – forent med den guden han tjente gjennom hele livet.

Arnfinn Haram var prior for dominikanerordenen i St. Dominikus kloster i Oslo. Han levde deretter. Et strengt liv, ja, men Arnfinn – munken – var alt annet enn streng. Tvert imot, et mildere og varmere menneske har jeg aldri blitt kjent med.

Med mild menes: Respektfull, interessert, åpen. For Arnfinn var så visst ikke konfliktsky. Tvert imot; han var en stridens mann, en som ikke la noe imellom når han hadde noe på hjertet.

Hvilket han ofte hadde. Han skrev og skrev. Bøker, essays, kronikker og korttekster. Han nølte aldri med å kaste seg ut i halsbrekkende diskusjoner, ikke minst på sosiale medier. Han var sunnmøring. Svær i kjeften og med en særs spiss tunge.

Var man ute og tok en øl med pateren, gikk det ikke lang tid før ordskiftet ble friskt. Han var nesten kranglevoren. For i motsetning til mange i den norske kristenheten var Arnfinn Haram en sann intellektuell. Han yppet til strid og tankeskjerping og likte å smøre på litt ekstra for å få fart i samtalen. Men verdiene lå fast.

Han var vel konservativ. Skjønt, hva er nå egentlig det? Han gikk på tvers av vedtatte sannheter og nølte ikke med å gå i klinsj med folk som i mange sammenhenger var på lag med ham selv. Han langet ut mot skråsikre religionskritikere både på høyre og venstre fløy, og ikke minst mot den sosialdemokratiserte statskristendommen.

Arnfinn Haram var prest i Den norske kirke frem til 1996, men konverterte til katolisismen to år senere. Han var dog ingen typisk katolikk, heller, om det gir mening å si noe slikt. Arnfinn var Arnfinn. Han var, slik vi alle burde være, et helt unikt menneske.

Rett som det er er det hele over. Helt uten forvarsler. Pater Arnfinn var aktiv i sitt virke helt til det siste. Han var, som en annen venn som har opplevd dyp sorg sier, «ei naturkraft som ein alltid rekna med skulle vere der». Det var noe evig over Arnfinn Haram, og kanskje er han her ennå, omkring oss, med sitt varme, ertende smil.

Reklamer