Gamle tanker, ny innpakning.

Hans Petter Sjøli, på den 3. side

Den fallerte AKP(m-l)-formann Pål Steigan har gode dager. Partiet hans, som nå heter Rødt og som har forlatt de mest forskrudde prinsippene fra den gang Steigan holdt hardt i tømmene, opplever en snau fremgang på gallupene. På TV2s augustmåling er partiet inne med tre stortingsmandater, to flere enn stakkars SV. Man skal nok ikke feste altfor stor lit til denne målingen, men om Rødt får et lite vinddrag i seilene fremover, vil SV havne i en lei skvis som partileder Audun Lysbakken må bruke de fleste kveldene i pappapermen til å grunne over. Om SV begynner å tape velgere til venstre er det vanskelig å se hvordan partiet skal kunne reise seg igjen, om da ikke Lysbakken tar det bitre, men kanskje nødvendige grepet og trekker SV ut av den rødgrønne regjeringen.

Rødts smule medgang er inspirert av det danske søsterpartiet Enhedslisten, som har opplevd nær absurde fremganger denne sommeren. Og i likhet med Enhedslistens unge, stilige og karismatiske leder Johanne Schmidt-Nielsen, satser også det tidligere 70-tallstunge Rødt på en ung friskus med et fordelaktig utseende. Bjørnar Moxnes, heter han, og har på langt nær den samme skremmende effekten på godtfolk som tidligere frontfigurer i den revolusjonære rørsla har hatt. Moxnes snakker et dannet bokmål, er velstriglet og proposjonal, og verken pistrete hestehale eller svett palestinaskjerf inngår i mannens selvpresentasjonsportefølje. Han kunne godt ha vært Knut Arild Hareides barske lillebror.

Men hva skjuler seg bak den skikkelige fasaden? Som sagt er den vemmelige 70-tallsretorikken slipt bort og de fleste koryfeene fra den mørke tiden presset stadig lenger ned i partihierarkiet. Det har skjedd en kulturrevolusjon, og det har sikkert vært en tøff batalje for partiets ynglinger. Men «nye» Rødt er litt som, for å sitere salig Arne Skouen, «å legge et nytt lag med rouge på hora». Det er ikke for å snakke nedsettende om ærlige utøvere av den slags, men for understreke følgende: Rødt er og blir partiet som vokste ut av den moderne norgeshistoriens mest vanvittige politiske prosjekt. Og når de ennå drasser på programformuleringer av typen «en sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten», ja, så er det bare å fastslå at de rødes plass er alt annet enn på Løvebakken.

VG 8/8-2012

Reklamer