Pia Kjærsgaard åpnet et lenge lukket rom i dansk og europeisk politikk.

Hans Petter Sjøli, Akkurat nå, VG 10/8/12

Overraskende for de aller fleste meldte Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard tirsdag at hun går av som partiets formann på landsmøtet til høsten. Kjærsgaard, som av venstresidens kommentatorer ofte fremstilles som noe av en politisk trollkjerring, har i 17 år vært haren som har holdt tempoet oppe blant Europas høyrepopulister. Og det til tross for at hun verken er spesielt karismatisk eller talefør. Heller er hun sur og bister og politisk ganske utydelig. Litt som Siv Jensen, egentlig, men uten Jensens tidvise anstrøk av jovialitet. Kjærsgaard har – og det anerkjenner alle – uansett forandret dansk politikk, og mer enn det: Hennes nasjonalnostalgi og furtne kulturpessimisme har smittet over på langt mer stuerene bevegelser og miljøer over hele Europa. Den nederlandske Kjærsgaard-eleven Geert Wilders kalte henne «Danmarks Thatcher», og det er ingen ueffen sammenligning til tross for at Dansk Folkeparti aldri har vært et utpreget markedsliberalistisk parti. Kjærsgaards ambisjon har vært å plassere partiet mellom høyrepartiene og sosialdemokratene i den økonomiske politikken.

Sterk EU-motstand

Kjærsgaard brøt i 1995 tvert over med det bajasaktige «fremskritts»partiet til Mogens Glistrup, og bygget sakte, men sikkert opp en tvers gjennom profesjonell partiorganisasjon. Sammen med de strenge og myndige prestefetterne Søren Krarup og Jørgen Langballe snekret hun en bakoverskuende ideologisk plattform, basert på dansk nasjonalisme, nostalgiske verdier og en dyp, dyp skepsis til multikulturalisme og innvandring.

I 2000 var hun svært sentral i kampen mot innføringen av euro i Danmark, og EU-motstand er stadig en sentral bærebjelke i Dansk Folkepartis politikk. «Jeg har alltid kalt det Davids kamp mot Goliat – og David vant», har hun pleid å si om det danske nei til euroen.

Dansk Folkeparti ble i 2001 et aktivt og premissleverende støtteparti for Anders Fogh Rasmussens borgerlige regjering, som tok et verdimessig oppgjør med sosialdemokratisk tankegods, kulturradikalisme og postmodernisme, og knyttet seg sterkt opp mot George W. Bush’ nykonservatisme, ikke minst gjennom en varm støtte til USAs og Storbritannias krig mot Saddam Hussein i 2003. Dansk Folkeparti brukte innflytelsen til å presse gjennom nokså tøffe innstramminger i innvandringspolitikken og var ikke skvetne for å bruke en tidvis ganske brutal retorikk for å fremme sitt budskap. «I to tiår har Kjærsgaard forgiftet den danske debatten», skriver Dagbladets Marte Michelet, men underspiller at Dansk Folkeparti åpnet et lenge lukket rom i den danske samfunnsdebatten. Som forfatteren Lars Olsen påpeker: «Retorikken er tidvis for hard, men vi skal huske på at det er enorme utfordringer vi står overfor, og forsøkene på å lukke debatten har skapt mye bitterhet. Det har vært et folkelig overtrykk på innvandringsfeltet.»

Meningsmålingene viser da også at dansker flest er mer positive til innvandrere i dag enn de var før debatten ble «forgiftet». Og 75 prosent av danske muslimer svarte i 2009 at de er fornøyde med livet i Danmark.

Mer demokrati

Et demokrati må aldri være engstelig for å ta vanskelige debatter. Det er nok noe i det den danske skribenten Eric Meier Carlsen skriver, nemlig at Kjærsgaard bidro til å revitalisere den politiske debatten i Danmark. Om alt ble mørkt og leit på 2000-tallets offentlige debattscene i Danmark, så er det jo pussig at landet har en valgdeltakelse på nær 90 prosent, som er temmelig unikt i europeisk sammenheng.

Kjærsgaards oppgjør med den liberale innvandringspolitikken hadde en folkelig resonansbunn, og selv om «tonen» i debatten var knallhard og til dels ufin og nok bidro til enkelte stigmatiseringsutslag, er det lite i empirisk forskning som understøtter påstandene om at høyrepopulismen har vanskeliggjort levevilkårene for innvandrerbefolkningen. Snarere tvert om.

Mot det moderne

Men særlig konstruktiv har hun aldri vært. Valgforskningen viser at Dansk Folkepartis politikk appellerer mest til velgere som ikke har all verdens tro på fremtiden. Endringsvillighet, kapitalismens viktigste mantra, er ikke det mest fremtredende trekket blant Kjærsgaards tilhengere.

Motstand mot den moderne, åpne og liberale samfunnsmodellen er så visst ikke noe som begrenser seg til høyrepopulister av Pia Kjærsgaard-skolen. Er det noe som virkelig forener den høyrøstede høyre- og venstrepopulismen i det kriserammede Europa, så er det motstanden mot det som oppleves som en oppløsning av nasjonale fellesskap, enten det skyldes multikulturalisme og innvandring eller maktavståelse til overnasjonale strukturer, både politiske og rettslige. Begge mener de at det gode og fornuftige liv helst bør utspille seg innenfor den gamle, gode og trygge nasjonalstaten, gjerne med så høye grensemurer, både fysiske og mentale, som mulig. Fremtiden ligger i en forestilt fortid, den gangen samfunnet var i vater og flagget vaiet friskt i vinden.

 

Advertisements