Den norske TV-høsten er konservatisme med et menneskelig ansikt. Men svenskene er atter best.

«57 channels and nothing on», erklærte Bruce Springsteen i en av sine ikke altfor minneverdige sanger. Han hadde bare sånn passe rett. Det går uendelig mye ræl på TV, men innimellom lages det ting som pløyer ny mark og er med på å definere tidsånden. Det skjer ikke altfor ofte, det skal sies, og problemet med årets TV-høst er at selskapene virker for lite villige til å sikte mot løpende villsvin. De konsentrerer seg heller om stillestående blinker med garantert høy treffprosent.

TV 2s høsttilbud er i jubileumsåret ikke spesielt spenstig, dessverre, selv om det selvsagt er altfor tidlig å felle dom over nyskapningene som kanalen med stolt mine presenterte denne uken. De satser folkelig, ser det ut til, og det er forståelig, men hvor er de overraskende «den så vi ikke komme»-programmene? Raske menn, liksom?

Det er også noe stusslig over at storebror TV 2 nå må erklære at målet er å ta igjen lillebror TVNorge på humorfronten. Men ok, litt tør de: «Harde fakta», det høyreorienterte talkshowet som flere ganger er omtalt i denne spalten, må vel være noe av de underligste konseptene på kommersielt TV her til lands. «Høstens wild card», som Hotel Cæsar-sjef Arne Berggren skrev på Facebook.

NRKs meny virker hakket hvassere, selv om det ikke er mye nytt under solen på Marienlyst heller. «Trygdekontoret» fortsetter, denne gang med en trolig ganske festlig reality-TV-parodi med representanter fra det såkalte kommentariatet, og det er bra. Men jeg er skuffet over at Harald Eia og Bård Tufte Johansen fortsetter med «Brille», et program som tapte seg ganske merkbart i forrige sesong, istedenfor å lage mer eksentrisk humor slik bare de kan.

Leo Ajkic, en av denne spaltens favoritter, får sitt eget program på NRK3, der han sammen med kameratene i «U-landslaget» skal reise landet rundt og tulle med etniske stereotypier. Det er også gledelig at NRK indirekte motprogrammerer kommerskanalenes flørt med «åndelig» tøys gjennom programmet «Folkeopplysningen», der fysikeren Andreas Wahl skal undersøke om alternativbehandlinger har noe for seg eller om det er det rene humbug.

Med fare for å virke snobbete: Høstens rareste og mest spennende programserie går på svensk TV og bygger på en fantastisk idé: Hadde det vært mulig å lage en filmkulturell TV-serie basert på Ingmar Bergmans voluminøse videosamling i mesterens hjem på Fårø? Jada, ikke minst fordi Bergman selv langt fra var en filmsnobb, slik mange kanskje har trodd. Blant de flere tusen titlene serieskaperne fant i VHS-samlingen, var såvel Indiana Jones-trilogien som mykpornoklassikeren Emanuelle.

Innspillingen er gjort i Bergmans furu-tunge hus, og består av seks trekvarters avsnitt. Første program ble sendt på SVT1 onsdag denne uken, og innfridde med god margin. Det er lett for at film om filmprogrammer blir i overkant innforståtte, men i dette tilfellet har de smarte folkene bak serien klart å lage en pussig miks av innsikt og underholdning som bør appellere til langt flere enn strenge cineaster og melankolske Bergman-fans.

Det er også på sin plass å gi et nikk til retrobølgen som rir de kommersielle nisjekanalene for tiden. Danskenes glitrende pute-TV-klassiker «Klovn», som TV 2 Zebra for tiden sender så det står etter, er fortsatt det absolutt morsomste som vises på TV.

Duoen Frank Hvam og Casper Christensen er mye drøyere enn Thomas Giertsen, som driver i samme sjanger i «Helt perfekt»-serien, som fortsetter i høst. Hvam og Christensen er plumpt vulgære og tråkker opp en langt smalere sti enn det Giertsen gjør.

Det er en vond og dypt anarkistisk serie og særs dansk – og særs «zentropisk» (serien ble produsert av Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensens notoriske filmselskap Zentropa). Det er en ulykke for norsk film- og TV-produksjon at det ikke finnes et slikt røslig og fingervisende miljø som helt og holdent lever sitt eget liv på siden av de konservative strukturene.

«Klovn» har ligget i opplag på TV-fronten siden 2009, men det går rykter om en mulig gjenoppliving av fenomenet. Det ville vært strålende. Det er nemlig slike ville og rare uttrykk vi som TV-seere trenger – for å kunne motbevise Springsteens triste observasjon om kanaluniversets uutholdelige tomhet.

Bergens Tidende 24/8/12

Reklamer