Nygaard-saken blir kanskje aldri oppklart, selv om Odd Isungset vet svaret på gåten.

Det er jammen snart 20 år siden skuddene i Dagaliveien. Den mektige forlagssjef sir William Nygaard overlevde som ved et mirakel, og gjerningsmannen ble aldri hanket inn.

Skjønt: Skal vi tro journalist Odd Isungset – og det er det faktisk god grunn til – har vedkommende som avfyrte salven mot den nå avgåtte Aschehoug-direktøren vært inne hos politiet, opptil flere ganger. For Isungset peker stadig mot mannen han kaller «Ali», nå sist i Brennpunkts utmerkede tirsdagstime om Nygaard-saken og dens internasjonale opphav; den absurde og dødelige fatwaen mot den indisk-britiske ordmaharajaen Salman Rushdie.

Først sagt: Brennpunkt har åpnet høstsesongen sterkt. Programleder Håkon Haugsbø har roet seg ned. Filmene de har vist har alle holdt solid kvalitet.

Redaksjonsleder Odd Isungset, som har vært i eksil hos TV 2 i mange år, er vendt hjem til Marienlyst og bidrar på sitt lavmælt insisterende vis og med sin unike dokumentarjournalistiske erfaring til å skjerpe gravejournalistikkens mangeårige TV-flaggskip.

Og selvsagt tok det ikke mer enn to programmer før Isungset vendte tilbake til saken som han har rotet rundt med i to tiår, og som han har produsert en håndfull filmer og to tykke bøker om.

Han hadde et påskudd for å fortelle og utdype Nygaard-historien enda en gang, nemlig utgivelsen av Rushdies (etter min mening) briljante selvbiografi «Joseph Anton», en bok som primært omhandler de ti elleville årene i konstant skjul for menn som tok ayatollah Khomeinis ordre om å drepe forfatterens særs bokstavelig. Brennpunkts Rushdie-intervju var suveren TV, spennende, fascinerende, og historien om det nære båndet mellom den døds»dømte» og hansprinsippfaste norske forlegger og kamerat tåler stadig nye runder.

Odd Isungset er undertiden blitt sett på som en noe monoman karakter; en som tross mangel på virkelig gjennombrudd, grov og gnagde på en sak som var i ferd med å gå i den nasjonale glemmeboken. Politifolk latterliggjorde ham, og internt i journalistmiljøet ble det slått vitser om den igleaktige reporteren som i manges øyne så seg blind på en historie som manglet en troverdig slutt.

Men han fortsatte ufortrødent og målbevisst og nektet å la seg dupere av arrogante og sleivete etterforskere og andre maktpersoner som helst ville la saken synke ned i kvikksanden for å bli borte for alltid. Isungset avslørte tjeneste­forsømmelse og politiprofesjonell latskap, og spesielt boken «Hvem skjøt William Nygaard», som han utga i 2010, var en tvers gjennom solid og rystende gjennomgang av de åpenbare irregularitetene i saken. Han problematiserer også sin egen rolle: Er han for ivrig? Er han i ferd med å miste grepet om hele saken? Åpner han vidåpne dører som det for lengst er påvist ikke skjuler det grann? Er han på nippet til å bli en paranoid konspirasjonsteoretiker?

Jeg vet ikke om det kom frem så mye nytt i denne foreløpig siste runden, selv om Isungset får lokket frem stadig nye innrømmelser fra tidligere så steile representanter for ordens- og domsmakten. Det er kanskje også slik at Nygaard-saken iallfall nærmer seg foreldelse. Men det er absurd og uakseptabelt at terrorangrepet i Holmenkollåsen en kald vinterdag i 1993 aldri blir oppklart; ikke minst er William Nygaard selv svært ivrig på å få svar på hva det var som egentlig skjedde og hvem som sto bak.

Odd Isungset virker overbevist. «Ali» var en sentral aktør, og opererte kanskje alene, men hvorfor? Stod Irans ambassade bak? Eller var «Ali» en ensom ulv, en hengiven muslim med sterkt personlig hat mot den «sataniske» forfatteren?

Uansett er det slik at om denne skampletten for den norske rettsstaten en eller annen gang får en slags oppklaring, så er det først og fremst takket være Isungsets ekstraordinære innsats. Politiet har trådt feil, vært unnvikende og ikke forstått rekkevidden av internasjonale spillet om Rushdie. Hva gjelder myndighetenes rolle, vel, det er i beste fall uklart hva slags sonderinger som ble gjort på politisk hold underveis i saksutviklingen.

La meg til slutt hylle to andre programmer på den ulydige bikkja kalt NRK3 denne høsten, som begge bobler over av ideer og kreativ tullball. Trygdekontoret har fått sin solide dose ros i denne spalten, og fortjener mer, ikke minst fordi de har en unik evne til å frembringe musikalske konstellasjoner som bryter alle regler for den allment vedtatte smak i kulturfeltet.

De gjorde det med Rune Rudberg, og skapte magi, og nå det samme med Stephen Ackles. Frp-rockerens kraftversjon av låten «Satan (Born Mean)» fra kultfilmen «Satan’s Sadists» var gåsehud-TV, og et innslag for evigheten. Ren rock ‚n’ roll.

Et nikk til det lille, rare programmet «Karl Johan» er i alle høyeste grad også på sin plass. Erik Solbakken og Hasse Hope, altså, kule fyrer, begge to.

Bergens Tidende, 21/9-12

Reklamer