Mandag starter verdens beste TV-serie opp igjen på norske skjermer.

Og det er ikke danske Forbrytelsen3, som også starter opp på NRK1 på mandag, vi snakker om. Nei, det handler om den politiske thrillerserien Homeland, som TV 2 på forbilledlig vis sender så å si samtidig med at den går på amerikanske skjermer. Det er slik det skal og må være om norske TV-kanaler skal ha noen som helst mulighet til å konkurrere med de store, internasjonale aktørene i bransjen. Det er nå svært enkelt å få tilgang på de beste seriene lenge før de går på luften her hjemme, og enklere blir det når Netflix og andre lignende tjenester blir tilgjengelige i Norge i løpet av denne høsten.

Andre sesong av Homeland skubbes i gang på TV 2 førstkommende mandagskveld, og for alle som fulgte med på den strålende førstesesongen: det er plenty å glede seg til. Første episode er helt på høyden med de beste avsnittene i debutsesongen. Lerretet er bredspent, og det mangler så visst ikke på samtidspolitiske problemstillinger, noe som gjør Homeland til en særdeles relevant serie, her og nå. Historien starter med at Israel har bombet fem atomanlegg i Iran og nye terrorangrep truer USA. Den flerdimensjonale hovedpersonen Carrie Mathison, overbevisende spilt av Claire Danes, hentes inn av sin gamle arbeidsgiver i CIA, og sendes rett til konfliktens zenith i Midtøsten. Hjemme i Statene har krigshelten Nicholas Brody manøvrert seg enda nærmere maktens tinder, mot alle odds. Den hemmelige konvertitten Brody står i ledtog med al-Qaida og aner mulighet til å bli kandidat til visepresidentvervet i den forestående presidentvalgkampen.

Plottet er like usannsynlig som at Thorbjørn Jagland på nytt blir statsminister, og den Emmy-prisbelønte serien har fått mye kritikk for at den bygger på et premiss så utrolig at det nesten er irriterende. Men sannsynlighet er ikke i seg selv et kvalitetskriterium – eller vice versa – og Homeland er så genialt skrudd sammen at man glemmer hvor corny ideen om at en al-Qaida-terrorist er med og kjemper om presidentmakten i en supermakt der kontroll og sikkerhet betyr alt. Karakterene er utmerket utmeislet, replikkene er kjappe og velturnerte, og det politiske aspektet er likevel så brennbart at vi kjøper premisset og lar oss forskrekke og samtidig fascinere over mangelen på tydelige helteskikkelser og enkle årsaksrekker. Homeland er et komplekst drama, helt på høyde med de store TV-seriene fra forrige tiår, og overgår det meste av politiske thrillere som går på kino. TV-gullalderen lever videre, med andre ord, etter den smule nedturen mot slutten av 00-tallet.

Litt synd er det selvsagt, at serien sendes samtidig med nevnte Forbrytelsen 3 sparkes i gang på NRK. Jeg har sporadisk gløttet på de første episodene av tredjesesongen av den suverene danske krimserien, men har valgt å hoppe av de utekstede sendingene på dansk TV. Det mumles slik bare dansker kan, og det er stokk umulig å få tak i nyansene i de korthugde setningene Sarah Lund og de andre lirer av seg. Gitt den enorme oppslutning om denne serien fra norske seere tidligere, vil Forbrytelsen 3 sannsynligvis danke ut Homeland (og den bekmørke seriefavoritten Breaking Bad, som også sendes samtidig, på TV Norge-kanalen MAX), men det er først og fremst synd for dem som går glipp av dette suverene, amerikanske dramaet som er løselig bygget over den israelske serien Hatufim, som på grunn av det sensitive, nær tabubelagte innholdet har skapt sjokkbølger i hjemlandet.

Til sist: TV 2 bør bruke sine juniorkanaler til å jobbe frem programledertalenter. For tiden lar de ynglingen Simen Sund drive med et slags talkshow på lille Zebra. Sund stotrer og stammer, men har sjarm og vidd og kan med tiden bli en dyktig avvikler. Poenget er at folk trenger tid for å bli dus med dette nådeløse mediet. Fredrik Skavlan fikk holde på med sitt ambisiøse, men relativt oversette Absolutt den gangen NRK 2 het «TO», og famlet seg frem til den solide tryggheten han nå har. Det var noe overraskende at TV 2 lot TV-ferskingen Jon Hustad gå rett på hovedkanalen med sine Harde Fakta. Kvalitetshevingen fra første til siste program i serien var påfallende, mest fordi Hustad tydelig følte seg mer og mer bekvem i programlederstolen. TV 2 burde ha latt programmet gått en sesong på Zebra først, for så å løfte det over til moderkanalen hvis konseptet funket. Det er litt trist om utålmodige TV 2-sjefer legger ned programmet etter én, riktignok temmelig ruglete, sesong.

Bergens Tidende, 5/10-12

Advertisements