Lite får i gang hjertepumpen hos høyre- og venstresiden i Norge som den gjenvalgte el presidente i Caracas.

Det er relativt dødt på de ideologiske frontavsnittene i et oljestint Norge der – som Aftenpostens sindige økonomiredaktør Ola Storeng skriver – ingen er tapere når det legges frem et nytt statsbudsjett.

Det er likesom ikke rom for særlige dyptgående retningsdebatter når økonomien er like solid som Lionel Messis venstre fot.

Selv partiet Rødt er i ferd med å gli inn i den sosialdemokratiske familien – der høyrepopulistene i Frp for lengst har funnet seg godt til rette.

Da er det enklere å rette de ideologiske lansene mot det som skjer i det store og pussige utlandet, nærmere bestemt i Venezuela, der den fargerike venstrenasjonalisten Hugo Chávez nok en gang har latt seg velge til president, til allmenn bestyrtelse fra høyrefolk i Norge.

På motsatt side feires valgresultatet som om det sto om verdens fremtid.
«En sosialistisk folkehelt gjenvalgt!», skrev en opprømt nestleder i nevnte Rødt og tidligere Gerd-Liv Valla-fortrolig Marielle Leraand på Facebook. Sist gang han vant et valg, fikk han hyggelige gratulasjonsmeldinger fra flere SV-lag rundt om i landet.

Hugo Chávez feiret valgseieren på søndag iført sin sedvanlige røde skjorte og med en etterligning av frigjøringshelten Simon Bolivars sverd i hånden. Han sverger på at den såkalte bolivariske revolusjonen lever videre og at nasjonen skal fortsette sin ferd langs sosialismens vei. Det betyr en knallhard satsing på å løfte landets fattige ut av elendigheten, noe Chávez har hatt betydelig suksess med siden han tok over i 1998.

Det er lett å forstå de ubemidledes støtte til Chávez, akkurat som det er lett å forstå det knappe mindretallets motstand mot den underlige «folkesosialismen» hans, som i praksis betyr at det meste av makten i landet ligger hos presidenten selv.

I fjor var det så vidt han overlevde kampen mot kreften, men den digre ekssoldaten er en hard negl.

Er han en diktator?

Vel, i så fall en folkevalgt utgave av sorten. Valgseirene hans er ubestridelige. Men han har skaffet seg full kontroll over rettsvesenet og det veldige oljeselskapet PDVSA, og belemrer nasjonen med ikke akkurat tilmålt taletid hver fredag, en seanse alle tv-medier plikter å sende.

Han er en eksentriker og en haltende demokrat og er selvsagt komplett uinteressant i en norsk kontekst.

Men på en ytrevenstreside helt uten fyrtårn, vurderes han stadig som en slags motvekt mot Makta, selv om han på hjemmebane har samlet all makt hos seg selv.

For høyresiden er han noe av en busemann, mens sannheten er der den gjerne pleier å være: Et sted imellom.

VG 10/10/11

Advertisements