Tre severdige og slentrende sveip over steinrøysens særeste sider.

Leo Ajkic i ferd med med å bli undergrunns-fjernsynets Erik Bye. Den saktesnakkende bosnier-bergenseren med den uironiske pornosmultringen er en skarp jævel; morsom, usentimental og uimotståelig cool. Som en slags ikkeparodisk Ali G er han suveren i rollen som reporter og pendant til Thomas Seltzer i Trygdekontoret, og som programleder i sitt eget program – Leo og U-landslaget – er han sjarmerende og døråpnende, med et skarpt blikk på til dels bisarre irregulariteter i vår bredbente nasjonale gullalder.

Ajkic er macho og gangster-røslig som få, og vagger av gårde som en av Tony Sopranos flåkjeftede sidekicks, helt uten taktiske vurderinger. Denne uimotståelige karismaen, eller hva man skal kalle det, gjør at han fyller TV-ruten slik få andre klarer. Utenforblikket hans, både etnisk, nasjonalt og generasjonelt, gjør at at vi snakker om anti-68-er-TV, bortenfor politisk korrekthet og etablerte forståelsesrammer. Ajkic er ikke søt og ADHD-koselig som en ung Alex Rosén, han er heller ingen stor komiker. Leo er først og fremst en strålende intervjuer og betrakter; en som finner frem til historiene andre ikke evner å se. Som skrevet før: Han er et usedvanlig talent.

En annen tøffing er blitt rene pusekatten i sitt nye show, som er en gjennomfolkelig variasjon over det gitte temaet han har laget noe nær utallige versjoner av allerede. Vi snakker selvsagt om den ajoviale mesterkokk, Eivind Hellstrøm, som ikke lenger er passiv-aggressiv, men lugn og fin i rollen som folkeopplyser. Nå er han ute på tokt for å redde hverdags-nordmannen fra daglige matkatastrofer i heimen, og Hellstrøm er nesten ikke til å kjenne igjen fra fyren som ikke tok fem øre for å skjelle ut folk for den minste ting. Hellstrøm og TV 3 har innsett at det ikke resonnerer i Norge å kopiere sinnakokken Gordon Ramsay. Her gjelder det å være grei og trivelig; seeren må føle seg vel. Slikt blir det altså pusekatt-TV av, og for tiden er det ingen som maler så godlynt som Hellstrøm. Mannen er i ferd med å bli folkekjær.

Den gamle Hellstrøm hadde kanskje passet inn i Hellfjord, og da er det ikke bare navnelikheten det siktes til. I den lille fiktive bygden uti havgapet der langt mot nord er det nemlig lite som minner om nordnorsk jovialitet og ka faen-godmodighet. Tvert om, her er det som om Beelzebub har tatt bolig i fiskeværets forhutlede sjeler. I dette universet skal stakkars Zahid Ali forsøke som råd er å finne en slags mening i vanviddet. Hellfjord er en av de merkeligste norske dramaseriene på lenge, en slags horror-ironisk utgave av småbygalskapsserien over dem alle, nemlig Twin Peaks, som er blitt en klisjé alle tyr til når dunkle pussigheter finner sted på glesbygden, godt bortenfor sivilisasjonen. Det er faktisk ganske kult, og så uhorvelig mye smartere enn bygdeskrekk-kalkuner av typen 1732 Høtten.

Hellfjord er utviklet av norsk films barnsligste duo, Tommy Wirkola og Stig Frode Henriksen. Sistnevnte spiller Kobba, en relativt sjelden type, og anti-skuespilleren Henriksen er i ferd med å bli en kulthelt i norsk film. Han mangler alle de teatralske «finessene» som de virkelige skuespillerne har vel mye av, og liker å fremstille typer så ekle at det av og til blir for mye. Wirkola er en filmskaper av Tarantino-skolen; nerdete, referansetung og fullstendig fristilt fra regelboken. I Hellfjord har han overlatt registolen til utvalgte kolleger, slik man pleier å gjøre i amerikanske serier. Det betyr ulik kvalitet på de sju episodene. I nevnte Twin Peaks var de Lynch-regisserte avsnittene klart best.

Zahid Ali, som har vært med å utvikle det noen har kalt «Himmeblå på syre» (bildene er nydelige og kontrasterer den bisarre historien på utsøkt vis), er i likhet med Henriksen autodidakt og uten teatralske fakter. Han er temmelig endimensjonal, men har stand up-komikeren sans for timing. Hellfjord er kanskje ikke et stort stykke TV-drama, men verdt å følge for alle som liker serier som foregår i et slags parallellunivers der galskapen rår.

Bergens Tidende, 19/10-12

Reklamer