Bestrebelsene er friske og ambisiøse, men det holder ikke helt ennå for 5080. 

Satire er vel ikke den humorsjangeren som har fungert best i Norge. Norsk satire – og da legges det til grunn at satire først og fremst bør være et, ja, «redskap mot makta» – er puslete og gag-fiksert, og evner ikke å skremme en eneste dress eller drakt. Tvert om: Alle i maktposisjon føler det som en ære å bli parodiert og «latterliggjort» i «Hallo i uken». «Statsstøttet humor», som den gamle mestersatiriker Ole Paus en gang foraktfullt sa.

Paus er en mann å savne i vår tid. På sitt beste på 70- og 80-tallet (og stundom på 90-tallet) var han et riktig festlig gnagsår som pirket i selvhøytidelige aktører i de fleste sfærer av Makt-Norge.
Paus kunne være riktig stygg og infam når han var i støtet. Hans smule subversive potensial skyldtes et velutviklet talent for presis nidvisesnekring, samt hans posisjon som uavhengig reaksjonær i møtet med en temmelig fasttømret venstreoffentlighet.
Paus angrep fra høyre, både i politisk og kulturell forstand, som en rampete Jon Hustad med anarkistisk glimt bak brilleglassene. Mange av sangene og kommentarene fra den såkalte «Paus-posten» tåler virkelig et gjenhør den dag i dag. De ligger på Spotify og Wimp. Klikk i vei.

I vår tid har norske satirikere spilt mye mer på lag med det bestående enn det Paus og hans danderte samarbeids-partner Dag Frøland gjorde.
Harald Eias inntog i humormanesjen er et viktig unntak, selv om han egentlig aldri har vært en satiriker (det er forskjell på satire og ironi, må vite).
Are Kalvø og Espen Beranek Holm var populære og tidvis gode i «Hallo i uken», ikke minst på grunn av Kalvøs åpenbare humoristiske intelligens og Beraneks liflige musikalitet, men farlig ble de aldri. Sjefen deres, Else Michelet, er en undervurdert størrelse i norsk humor, mest kjent for sin barske brodd mot maskuline maktpersoner («en gubbe» er en mann som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke her i livet).
Da disse ga seg, overtok en gruppe ungraddiser «Hallo i uken», og programmet er i dag helt irrelevant, iallfall sett med mine svakt tiltakende gubbe-øyne.

De sprekeste satiremiljøene for tiden oppsto på internett for ikke mange årene siden, og har vært særs synlige på sosiale medier.
«Opplysningskontoret» er den desidert beste nettsiden for den slags. Det er tidvis strålende humor, og de sparker i alle retninger og er heldigvis helt uforutsigbare. Det kan man dessverre ikke si med «5080»-gjengen, som aldri har klart å fremtvinge et smil hos undertegnede surpomp. Begge disse miljøene har i lang tid skrevet for så vel «Hallo i uken» som Bård & Harald, og nå har tiden kommet for å tre ut av nettundergrunnen og lage statsstøttet humor, på selveste NRK.
Ok, riktignok på farmerkanalen NRK 3, da, men det er jo litt av en arena, med masse talent (men ikke så mange seere).
«5080 Nyhetskanalen» heter programmet til de to bergenssatirikerne og barndomskompisene Markus Gaupås Johansen og Sturle Vik Pedersen, og, vel, så veldig morsomt er det ikke. Duoen har satt seg fore å «ta» pompøse nyhetsformidlere på TV (2?), og har noen artige observasjoner, ikke minst den grenseløst enerverende nikkingen til live-reportere ute i felten.
Det er godt sett og godt utført, og programmet er snappy og fint turnert. Men tekstkvaliteten er gjennomgående for svak, og latteren uteblir. Det blir mye skrik og skrål og middels Jon Stewart-aktige pastisjer. Parodien på Hans- Wilhelm Steinfeld er herlig, men det er vel lavthengende frukt å rette inn skytset mot ham og andre TV-travere som for lengst har fått sitt og vel så det.

Det største problemet med «5080 Nyhetskanalen» – basert på de to første programmene – er at det er for snilt, for åpenbart. Mediekritikk er jo noe av en norsk spesialøvelse, og selv om det gud bedre er mye å ta av, blir det litt slapt å gå etter budbringeren istedenfor å ramme beslutningstakerne. 5080-guttene er talentfulle og det ferske programmet (som dessverre er laget god tid i forveien, og aldri blir særlig aktuelt) har sine vittige sider og er langt bedre enn Raske Menns langt på vei mislykkede 20.00-show på TV 2.
Men det virker som at de to mangler et overordnet prosjekt slik Paus og Eia i sin tid hadde – og som ble gjennomført med stor intelligens og komisk fingerspitzengefühl.
Jeg tipper programmet vil slå godt an blant ungdomspolitikere på venstresiden, men det er liksom ikke der det er mest vitalt just nu, etter syv år med rød-grønn regjeringsmakt.

Bergens Tidende, 26.10.12 

Advertisements