Gud, hvor lei jeg er av svenske seriemordere og politiske intriger i København.

Da den svenske skuespilleren og Bond-skurken Ola Rapace gjestet Skavlan sist fredag, klarte han ikke å holde kjeft om den enerverende krimseriestrømmen fra svenske TV-produsenter: Jo, det er greit med krim, sa Rapace (mest kjent fra Wallander-seriene), men må vi bare lage krim? Det var et velrettet spark mot trygghetssøkende kanalsjefer, som igangsetter den ene serien etter den andre, og som nesten sluker en hel generasjon med gode svenske skuespillere. Krim på TV er jevnt over ganske traurige greier; spesielt i disse «grafiske» tider, der det handler om å vise mest mulig blod og dynn, og der obdusenten ofte er en mer sentral karakter enn både helten og skurken.

Den svenske krimserien som nå for tiden tasser og går på norske skjermer er oppkalt etter forfatter-pseudonymet Arne Dahl, og er nesten merkelig uengasjerende. Hvorfor voksne folk bruker tiden og talentet sitt på ting som dette, går over min forstand. Det drepes så mye i Sverige at det knapt kan være folk igjen der borte; det er seriemordere på hver en knaus. Og politisjefene er noen grinete djevler og det kjeftes og krangles og misforstås. Gode, gamle Kurt Wallander er i Krister Henrikssons skikkelse like søvndrukken som en nattevåken babypappa, og Mikael Persbrandt spiller Mikael Persbrandt i stadig nye serier, og virker et par knepp mer matlei for hver gang vi ser ham. Nei, svenskene må ta Ola Rapace på ordet: Det er nok krim nå. Nok. Sammenlignet med den festlige sosialkomedien Solsidan er disse utallige krimshowene ubehjelpelig uengasjerende. Tenk nytt!

Det bør også våre danske venner gjøre. Du verdens min hvor mett jeg er av all pralingen om «stædsministeren» og budsjettpolitiske intriger på Christiansborg, uttalt på et stadig mer diksjonsløst dansk og med gravalvorlige skuespillere med Emmy-forventninger i blikket. Alle politiske rådgiveres favorittshow Borgen, som jeg riktignok ikke har fulgt regelmessig, virker å gå på tomgang, mens den aktuelle Forbrytelsen 3 allerede etter tre episoder er vippet over i parodien. Hovedperson og politiheltinne Sarah Lund har dype furer i ansiktet, og mest bare det, og hennes nye assistenter kjekler og tøffer seg uten at vi bryr oss stort. Sidehistoriene fra gangene i nasjonalforsamlingen engasjerer på linje med Sylvia Brustads selvbiografi, og plotet ikke bærer sin egen vekt.

De to foregående sesongene av Forbrytelsen var drivende gode, selv om det ikke bar helt inn i, verken i eneren eller toeren. Slutten, spesielt i den første og klart beste sesongen, var et gedigent antiklimaks, og i sesong to ble vi mest av alt irritert over den «finurlige» dreiningen i sisteepisoden. Årets versjon er mer kompleks og uoversiktlig, men serieskaperne har beholdt den mørke, «nordiske» stilen, som har vært så innflytelsesrik langt utenfor våre farvann. Som i den ujevne serietvillingen Broen er Forbrytelsen 3 for opptatt av sin egen sjanger. Det tas ikke nødvendig risiko og resultatet blir deretter. Nei, skal danskene beholde hegemoniet som fastlands-Europas arnested for TV-drama, må det tenkes annerledes. Jeg savner anarkismen fra 90-tallets danske filmer, den gangen Lars von Trier var ung og full av faen, og dogmestilen viste fingeren til den episke folkefortellingen som ble så populær med Matador og senere Krøniken. Komiserien Klovn var det siste sprellet i den bølgen, og den er fortsatt sensasjonelt morsom.

Dessuten er de amerikanske politikkseriene mye tøffere og merkelig nok mer relevante enn sine danske motstykker. Den Chicago-baserte serien Boss, som dessverre er gjemt bort på TV Norges gode, men ennå nokså obskure kanal VOX (attpåtil sent på søndagskvelden), får Borgen til å virke som en skildring av kommunepolitikken i Snåsa. Kelsey Grammer gjør sitt livs prestasjon i rollen som den dødssyke borgermesteren Tom Kane, og om du ikke var desillusjonert på demokratiets vegne før, så er det ikke mye håp å hente i denne Gus van Zant-orkestrerte serietriumfen. Boss er, i tillegg til TV 2s Homeland, det beste som vises på norsk TV for tiden.

PS! Det er slutt på årets sesong av Trygdekontoret på NRK3, og det har tidvis vært suverent bra TV – om man ser bort fra den uartige og mislykkede reality-parodien Parasite Motel. Programleder Thomas Seltzer og reporter Leo Ajkic må få større oppgaver nå. Et late night-konsept på lørdagskveldene, kanskje? NRK 1 trenger sårt et lørdagsoppsving. Gi karene frie tøyler og et romslig budsjett.

Bergens Tidende 3/11/12

Advertisements