Om det er forfatterne eller regissørene som står i sentrum er ett fett. Det handler om ideer, ideer, ideer.

Det er et underlig drama (tilsiktet ordspill) som i det siste har utspilt seg i Dagbladets debattspalter. NRKs dramasjef, den evig unggamle Hans Rossiné, har blitt vridd og vrengt som en oppvaskklut av skuespiller Anders Baasmo Christiansen, og Hotel Cæsars taletrengte provokatør og «showrunner» Arne Berggren har også vært ute og ment et eller annet som har irritert norske filmkoryfeer. Diskusjonen har spredt seg til andre medier, og flere representanter for kulturkommentariatet har sågar ment at Rossiné burde trekke seg, ikke minst på bakgrunn av den grandiose fiaskoen «Erobreren», samt påståtte vennetjenester. Men dessverre er debatten like håp- og formålsløs som kvaliteten på det som diskuteres, nemlig norsk TV-dramatikk.

For problemet er selvsagt ikke innretningen, eller hvem som skal sette premissene av forfatterne eller regissørene (Rossiné vil gi de førstnevnte mer makt). Problemet er idétørken og originalitetsbristen. Norske TV-serier er både slapt skrevet og omstendelig regissert. Rekk opp hånden dem som kan peke på en vellykket og kul norsk dramaproduksjon. Ja, mange av dem har slått an blant publikum, som for eksempel storsuksessen «Himmelblå» og dens oppfølger i ukeblad på TV-sjangeren, «Hjem». Men det skyldes først og fremst at vi nordmenn er et lydig folk. Når vi en sjelden gang er i teateret, hygger vi oss eller gråter en skvett. Og når vi går for å se et stand up-show, så ler vi. Den pågående «Hjem»-serien rater høyt, men er verken godt skrevet, godt tenkt eller godt utført. Den sier ingenting substansielt om vår tid og er like lefseflat som alle de andre halv-ok seriene som NRKs dramaavdeling har laget.

TV-redaktør i danske Politiken, Henrik Palle, at sier at det er mulig å lage gode TV-serier også i Norge, «men da må dere slutte med den der forbaskede skigåingen hele tiden. I norske serier dukker det alltid opp en eller annen rødkinnet kjekkas, og så tipper alt over i halvdårlig humor og slapstick.» Man kunne tilføye: Ja, enten denne kjekkasen, eller den grublende, halvvoksne kvinnen i fjæresteinene med mildt undertrykt-erotiske lengsel i blikket som uttaler noe på dialekt. Det går så sakte i norsk TV-dramatikk. Når en person skal kle på seg, ja, så filmer de det; hele påkledningsseansen. Klipping er man ikke så glad i. Og når det snakkes, så snakkes det så folk skal få med seg det som sies. Det vil si folk med svekkende oppfattelsesevner. En kan si mye om «Forbrytelsen», men tydelig snakker de ikke. Uten at det forringer kvaliteten. Tvert i mot. For ingen snakker slik norske skuespillere gjør.

Det er ikke helsvart. «Koselig med peis» for noen år tilbake, var et skritt i riktig retning. Årets småartige «Hellfjord» er også det. Ikke for å glemme TV 2s «Dag», som i den siste sesongen dessverre er i ferd med å suges ned i sitt eget sorte hull. Det er flere også. Men ingen av disse angir en vei videre, bort fra den mediokre tralten som preger alle ledd. Det jobbes godt i flere uavhengige produksjonsmiljøer, og alle gode krefter vrir og vrenger på sine kreative strenger for å komme opp med det som skal forløse det hele. Så hvor trykker skoen? Er det hos forfatterne? Rossiné? Hos selvfornøyde filmregissører som tross for at de sjelden nevnes blant de viktige innen sitt felt fortsatt er måteholdne til det «å jobbe med TV»? Eller er problemet en allmenn forventning om at «kan danskene, så kan vi og»?

Det er påfallende, og noe masete, dette kravet om en norsk «Borgen», «Forbrytelsen» eller «Broen». Som om veien ut av myrhullet er å kopiere andre. Nei, og nei. Veien videre må tråkkes opp av folk med ambisjoner om å skape noe nytt og særmerkt. Moderne dansk film var ytterst konvensjonell helt til galningen Lars von Trier kom inn fra skyggene og sammen med sin enda galere produsent Peter Aalbæk Jensen innvarslet en ny tid. Resultatet av dette var en serie hypermoderne filmer og den hemningsløse TV-klassikeren «Riget», som pekte nese til hierarkiene. I Norge har vi aldri hatt et talent av denne typen, eller, vi har aldri latt denne få holde på. Her handler det heller om kjønns- og geografikvotering, poster i statsbudsjettet og departementale workshops. Norge har ikke hatt originale filmskapere siden Wam & Vennerød, som faktisk skapte en egen sjanger. At den stort sett var miserabel er nå så: W&V ville et sted.

I dag er det full rådvillhet. Det betyr at det er en mulig åpning for den ene, han eller hun, som har den nødvendige gutsen og troen på sitt eget talent til å utfordre det nær monolittiske systemet og den konserverte makten, og sørge for et høyst etterlengtet paradigmeskifte.

PS! Man må iallfall ikke gjøre som den kjedelige amerikanske kanalen CBS, som har laget en egen versjon av Sherlock Holmes, nå lagt til New York, med en kvinnelig og asiatisk Watson ved mesterhjernens side. Serien «Elementary» debuterte på TV 2 denne uken, og er likblek sammenlignet med den aldeles suverene britiske serien «Sherlock», som ble sendt på NRK tidligere i år.

 Bergens Tidende, 30/11-12

 

 

Advertisements