Et «Glee» for unge gamle? Eller en streit versjon av «Sopranos»? «Nashville» er uansett en av senhøstens beste serier.

En av 70-tallets kuleste filmer er Robert Altmans «Nashville», en polyfon og kakofonisk beretning fra den kritthvite countrymusikkens arnested i delstaten Tennessee. Altman, en av sin tids største rebeller og regelbrytere, var alt annet enn midt på veien i sine filmatiske visjoner, og «Nashville» var intet unntak. Noen storylines var det vel, på en måte, men en særlig stringent historieforteller ble han aldri, den gamle. Før «Nashville» skapte han furore med den elleville krigsfilmparodien «M.A.S.H.», som var grunnlaget for den tidvis brillefine TV-serien, som tross betydelige anarkistiske undertoner, var langt streitere enn Altmans normløse betraktninger om løyene ved det amerikanske feltsykehuset under Korea-krigen.

«Streit» er også et presist ord for å beskrive den aktuelle TV-serien som bærer samme navn som så vel Altmans klassiske film, som byen historien utspiller seg i. 2012-«Nashville» er skrevet av Callie Khouri, kvinnen bak den feministikoniske filmen «Thelma & Louise», og som den gang er det sterke og sårbare kvinner som bærer fortellingen. De to hovedpersonene er både i stendig kamp med hverandre og ikke minst med et mannsdominert og reaksjonært miljø med idealer utviklet da vesten var vill og sivilisasjonsgrensen sakte krøp i retning Stillehavet. Serien debuterte denne uken på TV3, og er, tross sin glossy innpakning og polerte språkføring (de sier «darn» når de en sjelden gang føler for å banne), et sårt og voksent drama om mennesker i ferd med å innse at de har passert middagshøyden, og som kjenner ungdommens frekke og nådeløse pust i nakken. Onde tunger har omtalt serien som «Dallas i Tennessee», men «Nashville» er utvilsomt mer drama enn såpe.

Vi møter den 40-årige country-superstjernen Rayna Jaymes, som er i ferd med å miste hegemoniet til den unge og yppige kommers-stjernen Juliette Barnes – som er skruppelløs og ambisiøs og som ikke går av veien for å løfte frontpartiet litt ekstra for å få countrybyens old school mannfolk over på sin side. Mellom disse opererer Deacon Claybourne, en aldrende og godhjertet bad boy som sjonglerer friskt, men usikkert mellom den etablerte og oppkomlingen, mens han klimprer forførende på gitaren og hviskesynger ømme ballader. I et sideplot møter vi Raynas usedvanlig sleske far, som er en slags halvlegitim Tony Soprano-aktig boss med «J.R»-hatt og politisk innflytelse utenom de vanlige kanalene for slikt. Når faren attpåtil utpeker Raynas veke og krumbøyde ektemann Teddy som sin politiske satellitt, ja, så er intrigene sikret.

I hovedrollene møter vi noen trofaste (og dyktige) skuespillslitere fra den «snille» delen av amerikansk TV-dramatikk, og selve historiefortellingen følger i vante spor, slik vi kjenner det fra halvengasjerende serier på trygg avstand fra HBO og andre dristige og nyskapende kabelselskaper. Når «Nashville» likevel fungerer aldeles utmerket, så skyldes det to ting: Den verdige og melankolske måten de behandler den voksne tematikken på, samt det bent frem nydelige soundtracket, nennsomt sydd sammen av kvalitetscountryens superprodusent T-Bone Burnett og hans trofaste håndlangere. Mange – de fleste – av musikksekvensene er imponerende, noen faktisk minneverdige. For alle som ikke så avslutningen på episode to denne tirsdagen: Den tungt lengselsfulle duetten mellom Rayna og Deacon i låten «No One Will Ever Love You» var et nesten sublimt TV-øyeblikk.

TV3 sliter på det harde TV-markedet her hjemme, og har hatt en blytung høst. Men den gamle kommerssliteren fortjener ros for sin nettspiller TV3 Play, som har en generøs gratisavdeling for de av oss som ikke liker å betale for å se TV på nettet. For alle som gikk glipp av de to første «Nashville»-avsnittene – og det gjelder nok altfor mange, dessverre – er det mulig å se dem på mindre skjermer, og til tider som er levelige for folk med vanlig søvnbehov. Det er høyst irriterende at kvalitetsserier sendes så sent på norske kanaler. Årets gedigne serietriumf, TV 2-viste «Homeland», tikker inn like før midnatt på mandagskveldene, og forderver allerede nitriste tirsdager for oss serienerder.

Bergens Tidende, 7/12/12

Advertisements