Et av TV-høydepunktene i 2013 kom på årets første dag. Et annet har premiere førstkommende tirsdag.

Da jeg var historiestudent og gikk til arkivene, var det alltid en skare velkledde eldre herrer (og noen damer) til stede, rastløst sveivende på de kvalmefremkallende mikrofilmapparatene – på utkikk etter obskure familieforhold, gjerne tilbake til vår nasjonale urtid. Slektsforskere, var de, og temmelig nitide sådanne. Hva de ville avdekke, hva de egentlig var på utkikk etter, varierte vel, men nysgjerrigheten var det ingenting å si på: Ingen av oss (halv-)ambisiøse historikere in spe var i nærheten av samme arkivstamina.

En egen «heritage»-industri har vokst seg nesten komisk stor med årene, spesielt i USA. Men også her hjemme er det voldsom interesse for å finne ut av slektens gang. Vi leter etter våre røtter, for det er slik at også menneskets føtter er tjoret til tradisjonen, til det som var. Det gjeveste for en middels sliter er kanskje å finne spor av fintfolk, som for å vise at det renner skikkelig blod i årene. Men heldigvis er det andre, og mer realistiske historier i materialet som graves frem fra kirkebøker og andre kilder. En slik historie ble vist frem på NRK1 denne uken, da Linn Skåber var første person ute i årets sesong av «Hvem tror du at du er?», slektsforskningsentusiastenes eget realityshow. 

«Hvem tror du at du er?» er et internasjonalt format, og vi har allerede blitt vist utvalgte Hollywood-stjerner på jakt etter sine aner. Årets sesong er den andre i rekken her hjemme, og førsteprogrammet var strålende folkefjernsyn, rørende, nært og lærerikt. Skåbers oldemor Ragna, programmets egentlige hovedperson, levde et særs dramatisk liv, til liks med mange nordmenn av hennes generasjon. Det er en fortelling om et knallhardt og nådeløst klassesamfunn nesten uvirkelig for oss velfødde nordmenn kun fire generasjoner senere. En mer realistisk historieleksjon om modernitetens velsignelser har vel knapt vært vist på TV. Overraskende nok, fordi forrige sesong var altfor fiksert på sentimentale «kjendis møter ukjent slektning»-treff der den lille historien skygget for den store. Motsatt her: Historien om Ragna er historien om Norge før det moderne gjennombruddet. Historielærere bør vise programmet for norske skoleelever. Det ligger ute på NRKs nettsider.

Den kommende serien om norsk bistandshistorie, den snedig titulerte «Den gode viljen», bør også være interessant for utdanningssystemet. For denne siste produksjonen fra Bergens-baserte Pandora Film bør kunne sparke i gang en høyst nødvendig debatt om det kritikere gjerne omtaler som det bistands-industrielle komplekset. Filmskaperne Lars Petter Gallefoss og Geir Rommetveit undersøker de ulike prosjektene – gode som elendige – som 400 milliarder norske skattekroner har finansiert siden oppstarten på 1950-tallet. Det er en fortelling om en blåøyd idealisme som til tider var rent katastrofal, som støtten til den «smilende negerpresidenten» Julius Nyerere i Tanzania, en klassisk afrikansk sosialistdiktator, jublet frem av entusiastiske norske «hjelpere». Gallefoss og Rommetveit viser oss altruismen og naivismen, og lar afrikanske eksperter være de sterkeste kritikerne av et system som har gitt kraftig grobunn for grov korrupsjon og samfunnsnedbrytende klientisme.

De maler dog ikke bistandsfanden på veggen. Det er få bastante svar i serien, som går over fem programmer. Talende nok er det de norske bistandsbyråkratene som snakker opp både ideen bak utviklingshjelpen og de ulike prosjektene, mens mottakerne gjerne har en noe mer realistisk tilnærming. Pandora har tidligere laget fine dokumentarfilmer om norsk oljeforvaltning og vår moderne innvandringshistorie, og «Den gode viljen» føyer seg inn i rekken av bunnsolide produksjoner. Serien sendes tirsdager på NRK1.

Det er likevel et men her, og det gjelder også «Hvem tror du at du er?» og så å si alle andre norske dokumentarer: Hvorfor denne overtydelige fortellerstemmen, varm og gammelmodig, som hele tiden insisterer på å fortelle oss hva som skjer? Når Linn Skåber møter en medisinsk historiker på Stortorvet i Oslo, sier fortelleren: «Linn reiser til Stortorvet.» En særlig strabasiøs ekspedisjon er det knapt. I «Den gode viljen» plages vi med gjentakende «vi vil senere vise»-kommentarer som slakker tempoet i en allerede omstendelig serie, som om det er en avhandling vi bevitner. Det går for sakte i norsk film, klipperytmen er særs bedagelig, noe som også preger en viss dramasatsning som kjøres i gang på NRK1 nå på søndag. «Halvbroren» anmeldes annen steds hen her i avisen, men dette kan røpes: Det tar sin tid.

Bergens Tidende, 04.01.13 

Reklamer