Nesten én million seere fikk med seg sesongåpningen av «Hver gang vi møtes», men trenger vi egentlig en ny runde med musikalsk koz og klemz?

Twitter gikk varm av high five-klaskende herrer i dobbeltspente dresser lørdag kveld: «Hver gang vi møtes er ei gåve til heile nasjonen», skrev en sentimental og kanskje litt rødvinsbrisen Arill Riise, og fulgte opp: «Er litt stolt av å jobbe i ein kanal som gir folket eit slikt program.» En annen TV2-høvding, Stein Kåre Kristiansen, var ikke mindre beveget og repliserte et «enig» på følgende tweet: «Jøje meg. Hver gang vi møtes er bra tv. Hver gang. Vinnerkonsept.» Tja.

Første sesong fungerte utmerket. Ingen tvil om det. «HGVM» (som det heter på Twitter) var et annerledes realitykonsept, og deltakerne matchet hverandre oppsiktsvekkende godt. Oslo-rapperen Vinni var en nøkkelfigur: Hans hipster-tilnærming til folkekjære sanger fra nasjonalskalder som Sivertsen og Eggum var forløsende for showet, og den skandaliserte hiphop-artisten tok i bruk mulighetene som faktisk ligger i konseptet. Versjonen av Sivertsens empatiske «Sommerfuggel i Vinterland» ble en umiddelbar hit, en rørende fusjon av ungt og gammelt, av angrende 00-tallsrabagast og godslig 60-tallsraddis. Det er vanskelig å se at noe lignende kan skje i årets versjon.

Til det er artistene jevnt over for uinteressante. Ole Paus er det store unntaket, med Morten Abel noen knepp bak (hvem gjør hans «Birmingham Ho»?). Utenom disse er det skrint. Anita Skorgan var i sin tid et musikalsk vidunderbarn, og har utvilsomt et par gode låter i katalogen, men ikke mer enn det. Magnus Grønneberg fra grenserockerne CC Cowboys er en anonym låtskriver uten scenetekke, det samme gjelder Lene Marlin, som, om skal man være litt slem, lagde én fin sang i sin pure ungdom, og dett var dett. Og Marion Ravn blir kanskje aldri noe mer enn kordamen til Meat Loaf (selv om, skal det innrømmes, hun gjorde en ganske sexy discoversjon av Skorgans «Casanova» i første program). Hva så med Kurten? Han synger rent og pent. Det skal han ha. Og versjonen hans av dusinvare-balladen «Adieu» var fin. Men som plateartist har han ikke levert noe for minnebøkene, selv om velvillige anmeldere har gitt hans ferske plate en femmer på terningen.

Sammenlignet med fjorårets stjernelag, som blant annet besto av de norske popdronningene Bertine Zetlitz og Anne Grete Preus, er dette temmelig blast. Når årets deltakere i tillegg tydeligvis var naglet til TV-apparatene under første sesong av programmet, er de skjønt klar over hva som venter dem, noe som gir de «umiddelbare» reaksjonene dem imellom et anstrøk av ironisk distanse. Førstesesongen var en overraskelse, både for deltakerne og seerne, og varmen artistene imellom virket spontan og ærlig. Tårene og klemmingen var kanskje litt kleint, men det var ikke forsert. Deri lå programmets styrke: En slags underlig autentisitet oppsto. I år er det motsatt: «Skal vi klemme, vi og?», spurte en av dem, til allmenn knising fra de andre rundt bordet. Vi tror ikke helt på dem. Det blir for kunstlet. At deltakerne utilslørt bruker programmet til å restarte slunkne karrierer er greit for så vidt som det er trange tider i bransjen. Men det kan bli vel mye kommers også i et program som ellers er tvers gjennom pH-nøytralt.

Det er hyggelig at folk har det hyggelig. Norske TV-seere liker slikt. Men «HGVM» sesong to virker å være blottet for den lille fliken av nerve som preger all god populærmusikk. Man blir en smule melankolsk av å se den gamle borgerrampen Ole Paus i jovial passiar med M2M-Marion, før han går opp og snakkesynger en låt som får tårene til å trille hos de andre. Paus er etter min mening en av de betydeligste norske kunstnere de siste 40 årene. I denne settingen er han som den pusekatten Gerd-Liv Valla burde ha vært da det røynet på som verst. Nå kan det anføres at Paus har vært i det elskverdige lunet i mange år allerede, men her blir det rent for meget, som det heter på mannens plettfrie riksmål. I morgen er det Morten Abels tur til å bli hyllet av sine kolleger, og TV 2s utmerkede veteranmedarbeidere kommer sikkert til å gi hverandre high fives på Twitter igjen. Flere tårer blir det garantert også. Hvem vet, kanskje også sure skribenter blir emosjonelle når det drar seg til.

Som sagt trillet musikkanmelderne altfor sjenerøse femmere til Kurt Nilsens nye plate. Jeg har ikke tenkt å bedrive utstrakt polemikk mot gode kolleger, men kan ikke dy meg helt. TV-dramaet «Halvbroren» ruller videre på søndag med så vel kritikere og publikum solid i ryggen. Intet er bedre enn at norske produksjoner tas vel i mot. Det er likevel ting her å være skuffet over, og det tristeste er at «Halvbroren» ser ut som hvilken som helst norsk dramaserie, bare litt dyrere. Det tas ingen dristige grep. Det rusler og går.

Bergens Tidende 11/1-13

Advertisements