Gerhard Helskog og hans folk smører tjukt på, men gjør oss faktisk lite grann klokere.

Det rare med Gerhard Helskog er at han, i sitt 50. år her i jordelivet, ser akkurat ut som han gjorde da han slo gjennom på TV tilbake i 1990 som en slags oppkjeftig, lett høyredreid revolverintervjuer. Den gang, som nå, var de frekke spørsmålene han fyrte av til størrelser som Thorvald Stoltenberg geleidet av et nesten fortærende glis, noe som satte ut så vel intervjuobjektet som oss seere. Selv var jeg ennå i det offentlige skolevesenets grep på denne tiden, men Helskog gjorde inntrykk på et ungtrøndersk sinn med vage tanker om en mulig fremtid i journalistikken. Han var flink, og ganske fæl.

Siden har han avslørt (og nesten-avslørt) og irritert, og fortalt historier med skarp penn, dyppet i emosjonelt blekk. Helskog gjorde opprør mot sine journalistiske storebrødre og –søstre fra den venstreradikale kamptiden og satte, og setter, konsekvent enkeltindividet i sentrum. «Alt starter med individet», sier han i sin nye serie på TV 2, og peker samtidig nese til restene av «ARK» på Marienlyst, som har forblitt tro mot sine kollektivistiske idealer fra den gangen. Ikke noe galt med slike, men Helskog og hans ulike protesjeer har vært en betimelig motvekt mot den systemiske linjen som dominerte norsk TV-journalistikk før frisleppet og TV 2 ble et alternativ å regne med. Mitt andre sterke møte med Helskog – denne gangen litt eldre – var da han hadde tatt et temmelig anmassende oppgjør med maoistene i AKP (m-l) og møtte en rasende tidligere AKP-formann Sigurd Allern til debatt. Allern tømte avskybøtten over høyreavvikeren Helskog, som forholdt seg rolig og leverte mantraet «men jeg demokrat», til motdebattantens tydelige irritasjon. Jeg hadde den gangen en viss sympati med Allerns reaksjon, og syntes Helskog var en bulnet bedreviter. Men Helskog hadde jo rett. Det finnes overhodet ingen unnskyldninger for totalitære regimer, uansett kontekst og «det større bildet».

Helskog var en av de viktigste profilene i TV 2s første tiår, og er det ennå, selv om hans hovedinteresse, storytellingen, har vært på vikende front i en stadig mer oppjaget nyhetsformidlingsrytme. Sammen med sin trofaste reporterkollega Tonje Steinsland har han, nærmest på stabeisaktig vis, fått tid, rom og midler til å gjenreise den langsomme fortellingen; en genre som de kommersielle kanalene stort sett har styrt unna. I programmet «Vårt lille land» forteller de varme, rørende, men også politisk skarpe historier, og det første avsnittet i serien var patetisk i ordets aller fineste forstand. Steinslands fortelling om lille, tapre Adriana og hennes beskjedne mesen var nydelig TV. Det samme gjaldt historien om 24-åringen Grace, som ble kidnappet av sin egen far da hun var en fire år liten jente. Steinsland beveger seg alltid på kanten av den gode smak, og er innimellom på nippet til å bikke over i klam sentimentalisme. Men hun er proff, og økonomiserer med ordene. Hun snakker stille, men bestemt, og inngir tillit. Historiene hennes er troverdige.

Helskog er annerledes, mer kantete. Han har den politiske reporterens stillingstagende positur, og vil provosere. Innslaget med den venezuelansk-norske menneskerettighetsgründeren Thor Halvorssen var ikke spesielt originalt, men samtidig herlig avkoplet nyhetsdrevet. Helskogs vinkel – det rødgrønne fraværet ved det imponerende Halvorssen-arrangementet «Oslo Freedom Forum» – var kanskje i overkant tydelig, men engasjementet og den antiautoritære grunnholdningen hans skinte gjennom. Det er altfor få sinte og provoserte journalister i Norge, uansett politisk utgangspunkt. Men selv om Helskog har en liberal høyreslagside i sine vinklinger, er han først og fremst journalist; en uærbødig og maktkritisk sådan. Det er lett å anbefale denne nye serien hans. Det er et herlig stykke motstrøms-TV.

Den lenge bebudete krimserien om drapet på Olof Palme vises nå på svensk TV, og anbefales ikke. Jeg har kun sett første episode, men serien virker langtekkelig og slurvete, med konspirative overtoner og dubiøse årsaksforklaringer. Hovedrollen som den fiktive politisliteren Lars Martin Johansson spilles av en litt tunglabbet Rolf Lassgård, som også er med (i en kul rolle!) i den nye sesongen av svartkomedien «Dag» på TV 2. Palme-serien, pompøst titulert «En pilgrims død», er basert på riksprovokatøren Leif GW Perssons trilogi «Välfärdsstatens fall», og har allerede blitt heftig kritisert i Sverige for sin frimodige miks av fakta og fiksjon. Styr unna, og bruk heller tiden på den aldeles strålende dokumentarfilmen om Palme, om dere gikk glipp av den i julen. De tre episodene kan streames fra både NRKs og SVTs utmerkede nettspillere.

Bergens Tidende, 18/1/13

Advertisements