Landets største og mektigste nyhetsredaksjon tabbet seg ut, og Dagsrevyens omdømme er svekket.

Den åtte minutter lange reportasjen om en 38 år gammel rom-kvinne i Lørdagsrevyen 12. januar var en journalistisk skandale. Det emosjonelt ladete innslaget handlet om kvinnens vanskelige situasjon i norsk fengsel, etter at hun, ifølge henne selv, ble uskyldig dømt for menneskehandel. Men reporteren unnlot å fortelle at kvinnen også ble dømt for medvirkning til voldtekt av hennes mindreårige datter. Kvinnen fikk penger for å la menn forgripe seg på datteren, gjentatte ganger. Jenta lever i dag på hemmelig adresse i Sverige, og bistandsadvokaten hennes har varslet at hun vil klage saken inn for Pressens faglige utvalg (PFU).

Journalist Jon Hustad og blogger Elin Ørjasæter løftet fortjenstfullt saken ut i det offentlige rom, etter at det lille (og omstridte) nettstedet document.nos habile skribent Nina Hjerpset-Østlie først omtalte den. Det tok mildt sagt tid før hovedstrømsmediene interesserte seg for det grove overtrampet fra landets største og mektigste nyhetsformidler. Jeg vil ikke spekulere i grunnene til dette. Forrige uke ble totalt dominert av terroren i Algerie, og flere gode saker druknet i den veldige dekningen av dramaet i ørkenen. NRK kom denne uken selv på banen og beklaget reportasjen, etter at de først forsøkte å «forklare» hvorfor reportasjen ble sendt, uten at noen skjønte hva de prøvde å si.

Hadde en en slik tabbe skjedd i en hvilken som helst annen bedrift, hadde den i beste fall ført til bemanningsmessige rokeringer. Beklagelsen kom i tillegg svært sent, etter et massivt press fra en liten, men skrivefør og arrig opinion. Saken ble diskutert internt i redaksjonen på forhånd og burde selvsagt vært stoppet. At Dagsrevyen likevel valgte å sende det noen i redaksjonen tydelig advarte mot (utfra det vi vet om den interne diskusjonen i forkant av sendingen) er uforståelig. Det var altså ingen glipp, men et resultat av elendig vurderingsevne fra vaktsjefer og redaktører. Av alt det kritikkverdige ved reportasjen, er dette det verste: Hvordan kunne sjefene la det gli gjennom? Var det fordi de hadde bestilt vinklingen (les: konklusjonen) på forhånd?

I sosiale medier pruster NRK-motstandere på høyrefløyen seg opp og værer konspirasjon. «Kan vi stole på Dagsrevyen», er omkvedet. Har NRK, unnskyld «ARK», en agenda her? Konstruerer de saker for å spre multikulturell propaganda? Mener NRK at overgrep mot barn er en nedarvet blant romfolk og dermed en «godkjent» kulturell praksis? Slik går praten. Hva enn man måtte mene om slike hentydninger, bidrar denne saken til at kritikerne av statskanalen får vann på møllen. Det er sterkt skadelig for en organisasjon med tradisjonelt høy troverdighet å bli avslørt på denne måten, og Dagsrevyens omdømme er utvilsomt svekket. NRK har varslet at saken får et etterspill på reportasjeplass. Men det spørs om freden senker seg for det.

Langtfra like skandaløst, men likevel: NRKs bruk av eksterne «eksperter» fortjener større oppmerksomhet. For eksempel: Hele to ganger den siste uken har NRK latt Helge Lurås sette dagsorden i etterkant av terroren i nord-Afrika. Lurås var tidligere presserådgiver i Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), men mediene ga ham stadig oftere tittelen «forsker». Om rådgiver Lurås´ høyfrekvente medieaktivitet og oppjustering av egen kompetanse og virkefelt var den direkte årsaken til at han og NUPI skilte lag, vites ikke. I fjor opprettet han uansett selskapet «Senter for internasjonal og strategisk analyse» med seg selv om leder. På senterets hjemmesider får vi vite at Lurås har «bred erfaring fra blant annet NUPI», og at han «holder et overordnet fokus på globale og geopolitiske utviklingstrekk, internasjonale maktforhold, og norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.»

Problemet er at Lurås, den luringen, ikke engang har en relevant mastergrad å vise til. Han er cand.mag. med fagene sosiologi, idehistorie og antropologi, og er i tillegg siviløkonom fra NHH fra tidlig 90-tall. Ifølge mannens publiseringsliste har han knapt skrevet noe utenfor avisenes kronikkspalter, men der har han til gjengjeld vært noe av et universalorakel, og har ytret seg om alt fra norsk oljepolitikk til interne forhold i Pakistan, Libya og Bosnia. Lurås leverer temmelig commonsensiske analyser med varierende presisjon, til liks med mange profesjonelle menere i norsk offentlighet. Men til forskjell fra aviskommentatorer blir han stadig vekk gitt betegnelsen «ekspert», selv om det er vanskelig å få øye på hva som gjør ham til det. Lurås har selvsagt lov til å skape sin egen karriere, og bringer sikkert undertiden forstandige synspunkter til torgs. Det er kjent at Lurås ikke er spesielt tungbedt og sjelden tar ordet nei i sin munn. Slike er gode å ha for redaksjoner som har gjort seg avhengige av halvkvalifiserte meninger for å holde tompraten i gang, og det er knapt Lurås´ feil at NRK ringer ham.

Men da gjenstår spørsmålet: Hvorfor ringer de ham?

Bergens Tidende 25/1/13

Reklamer