At han så til de grader skulle treffe folkesjelen, hadde Jon Michelet (68) aldri drømt om.

PORTRETTET
Hans Petter Sjøli, Thomas Haugersveen, LARKOLLEN

-Jeg har faktisk solgt bedre enn Knausgård!
Jon Michelet knegger og rister på skuldrene. Han som en gang ble kåret til landets mest sexy mann er fortsatt en good lookin’ fella i en alder av snart 69. Og for en prominent representant for den fordums hegemoniske 68-generasjonen, er det å ha solgt mer enn jyplingen Karl Ove Knausgård svære greier. Han presiserer at det dreier seg om julesalget, men likevel: Jon Michelet, denne evige havets mann, er en lykkens pamfilius, og det vises. Det gamle, gule huset er sånn noenlunde i orden (selv om det er gulvkaldt), helsen er omsider i vater og forfatterskapet flyter og duver som en seilskute i god medvind (ingen sjømetaforer heretter).
-Jeg har lært mye av min gamle venn Kjell Askildsen. Jeg trodde han var gått tom, at han bare satt på kafé og drakk øl. Men så viste det seg at han han ikke drakk øl, men skrev, og skrev, og han kom tilbake og fikk noen jævla gode år på tampen av karrieren. Nå er han blitt en svært gammel mann.
-Du er the comeback kid?
-Ja, det er det de kaller meg, sier Michelet, og harker litt.

High five. For sannelig, romanen “En sjøens helt – Skogsmatrosen” har truffet en nerve, som det heter, og kommet i stadig nye opplag, og dominert salgslistene, til allmenn overraskelse, iallfall for dem som hadde avskrevet Michelet som en gårsdagens mann, blant disse kanskje også ham selv.
-Da forlaget først foreslo et opplag på 5000, mente jeg at det var dristig. Jeg sa, litt kjekt, til min forlagskollega Anne B. Ragde at “jeg håper mine sjøgutter kan konkurrere med dine grisebønder”, og dultet borti Sonja-biograf Ingar Sletten Kolloen med et “jeg håper å gi dronninga di konkurranse!”, hvorpå vi ga hverandre en high five. Like etterpå toppet jeg bestselgerlisten for skjønnlitteratur, mens han toppet sakprosa-listen.
-Kolloen var også til sjøs, vet du, om enn ikke så lenge som han pleide å skryte på seg.
-Ha ha, “Kula fra Kvam”. Han er en jævla artig fyr, Ingar.
-Hvor stort er opplaget nå?
-Det må du spørre forlaget om, men vi har vel passert 55.000, og det er jo et høyt tall. Det er noe helt annet å selge såpass formidabelt i bokhandlene enn den gangen bokklubbene gikk så det suste. Jeg trodde faktisk at denne boken kom til å gå bra, og tenkte “det er noe her”. Men at den til de grader skulle treffe folkesjelen i sjøfartsnasjonen Norge, hadde jeg ikke drømt om. Den har rørt både gamle krigsseilere, de som fortsatt lever, og deres pårørende, men også dagens sjøfolk liker den.
– Dem er vel ikke mange av igjen?
– Jo, da. Langt flere enn det folk tror. Norge er fortsatt en gigant på havene. 40 millioner dødvekttonn er norskkontrollert, og sjømannsyrket er igjen i ferd med å bli en attraktiv yrkesvei for unge folk. Sønnen til en kamerat av meg har valgt sjøen.
Selv tok kunstnersønnen Jon Michelet hyre som 18-åring, og har, for å erte litt, siden levd godt av de drøye 50 månedene som sjømann.
-Det var mine formative years, vet du. Jeg var ganske radikal, men sjømannsmiljøet var ellers jævla konservativt, med et tydelig hierarki. Jeg inntok en del veldig reaksjonære standpunkter.
-Som?
-Man kan vel si at jeg, som alle andre, ble smittet av holdningene mot dem vi kalte degos, som gjaldt alle mennesker sør for den engelske kanal.
-Ditt “én million innvandrere til Norge”-utspill på 90-tallet var kanskje en kompensasjon for dette?
-Ja!
-Kvinnesynet var vel heller ikke helt etter dagens regelbok?
-Det var litt todelt, det der. Selvsagt var det en innbarket kultur om at alle nye sjømenn skulle “døpes”, og hvis noen påstår noe annet, så juger de. Men det var jo damer til sjøs også. Og de satte seg i respekt. Jeg skriver om to slike i bind to. Først og fremst var det veldig naturlig å dra på sjøen den gangen. Sjøfartsnasjonen Norge var veldig synlig i samfunnet, ikke minst takket være forgjengeren til denne avisen, “Sjøfarten”, og skipslistene hver torsdag. Det var folkelesning.
-Vel.
-Jo, jo. Da jeg var ferdig på journalistskolen, fikk jeg to jobbtilbud. Det ene var å bli medarbeider i Norges Handel- og Sjøfartstidende, som ansvarlig for stabelavløpninger av norske skip, ha ha. I stedet ble jeg allroundreporter i Nordlys. Hadde jeg valgt Sjøfarten, hadde jeg vel den dag i dag tasset rundt i gangene i Dagens Næringsliv og fått på en notis i ny og ne.

Nyere dansk. Romanens hovedperson Halvor Skramstad mønstrer på i 1939, rett før Europa settes i brann. Ifølge overlevende fra den harde tiden, treffer forfatteren planken med sine tidsskildringer. Han mottar jevnlig brev og telefoner med ros – og en smule ris.
-Det er alltid noen slike “finn fem feil-typer” der ute som googler og herjer, og som hevder at “Tatt av vinden” ikke ble vist på kino i England før etter krigen og slikt. Men jeg kontrer! Jeg har minst tre vitner på at de så filmen i Manchester allerede i 1940.
-Disse kan jo huske feil?
-Nei, de så filmen sammen med jenter, vet du, og slikt husker man. Ingen mannfolk så “Tatt av vinden” alene. Men jeg har en grov feil i boken. Gammel dansk, som jeg trodde var en dritgammel drikk, fantes ikke på den tiden.
-Du har kalt prosjektet for ditt livsverk?
Michelet får et melankolsk drag over gladfjeset.
-Jeg hadde lenge et håp om at jeg en dag ville skrive om krigsseilerne. Og når de to sykdomsforløpene mine gikk bra …
Han banker på undersiden av det lave stuebordet, rett under det myndige antilopehodet som henger over peisen.
-Jeg fikk et løft etter det. Jeg skrev to dokumentarbøker om krigsseilerne og så plutselig for meg hvordan stoffet kunne bli til en roman, eller flere. Jeg skrev den, og forlaget antok manuset. Så ombestemte jeg meg. Jeg innså at den ikke var bra nok. Altfor komprimert. Så leste jeg danske Carsten Jensens “Vi, de druknede”, og tenkte “fyttihælvete, jeg må slippe meg løs!” Deretter leste jeg Jens Bjørneboes “Haiene” på nytt.
-Det er en aldeles ellevill bok.
-Ja, ha ha, Jens var jo helt gæren. Han hadde til og med kannibaler om bord! Men redaktøren min var fornøyd med det jeg gjorde, og …
Michelet pruster slik at han må kaste jakken.
-… jeg køla på. Nå er jeg godt i gang med å rulle meg gjennom bind to, og gir faen i alt som heter forventningspress og skriver som ville helvete. Den neste boken kommer til høsten, den gjør det.
-Du virker så lykkelig?
-Jeg er lykkelig! Å nå ut så vidt og bredt … Det er jo en annen side ved dette også. Jeg blir jo millionær!

Klasserampen. Han har ikke alltid vært en holden mann, selv om det har strømmet godt med kroner inn på kontoen underveis i livsløpet. Michelets karriere er en merksnodig berg- og dalbane; fra sjømannslivet til diverse tjenesteoppdrag for AKP (m-l), og fra et betydelig forfatterskap til hardkokt reportasjevirksomhet for kulørte magasiner. For ikke å glemme jobben som programleder for urtids-reality-programmet “Fangene på fortet” på TV3. I 1997 surret han litt forvirret rundt uten plan for videre virke, og ble atter en gang hanket inn av sitt gamle parti. De uformelle parti- og aviseierne Tron Øgrim og Pål Steigan, grep inn slik de alltid pleide å gripe inn, og bestemte at Michelet skulle redde avisen Klassekampen fra postmodernismens blasse grep. Det ble spetakkel. Så å si hele staben sluttet – med god grunn, skal sies – og flere av de beste reporterne havnet i Dagens Næringsliv. Den nyslåtte redaktør Michelet igangsatte sin plan b, og hyrte inn en gjeng purunge og storkjeftete rødungdommer. Det gikk på et vis.
-Jeg skjønte ikke hvor stor konflikten internt var. Jeg så på meg selv som en ny trener som skulle redde laget fra å rykke ned, men det var vel ikke en helt presis metafor. Det var ingen tillit mellom meg og den gamle redaksjonen, vi sto på hver vår side av skyttergraven.
-Er dere fortsatt uvenner?
-Nei, den gamle gruten er begravet. Det ble sagt mye stygt om meg, men jeg sa ingenting stygt tilbake. Jeg er litt lur sånn. Jeg er stolt over at vi klarte å redde Klassekampen, selv om jeg gjorde noen grove feilvurderinger underveis.
Under et besøk i Sør-Afrika merket Michelet at pusten var borte. Det var alvor.
-Jeg måtte opereres, og skjønte at jeg ikke kunne være redaktør lenger. Jeg tok av 12 kilo og var helt tom for krefter.
-Du var 58, og fremtiden var i beste fall åpen?
-Jeg skjønte at jeg ikke hadde helse til å fortsette som dagsavis-journalist. Så da var det bare å finne tilbake til forfatterskapet. Det var ikke lett. Heldigvis fikk jeg seniorstipend fra Forfatterforeningen, en ordning jeg selv en gang i tiden var med på å innføre! Knut Faldbakken meldte seg ut i protest, he he. Uten det hadde jeg nok vært lite grann engstelig for fremtiden. Ikke for det, jeg er vant til å leve litt trangt innimellom, så jeg tenkte “jeg greier meg”.
-Og så ble du rammet av prostatakreft?
-Ja, det var faen ikke fred å få. Jeg tok en biopsi samme dag som min beste venn Tron Øgrim døde. Det var en selsom dag. “Først slår vi av fabrikken, så bomber vi den”, sa legen, og satte i gang behandlingen. Jeg la på meg noe jævlig.
-Er du frisk nå?
-Jeg var til kontroll forrige uke. Jeg grudde meg litt for det. Men det gikk bra, kreften er ute av kroppen. Det fine med mitt yrke, er at det ikke er noen pensjonsalder. Det er bare å skrive så lenge det er pip i deg. It’s now or never.

Stramme tøyler. Millionene skal forresten brukes til to store dokumentasjonsprosjekter. Et om krigsseilerne, og et annet om dagens norske krigsveteraner. Michelet ser likhetstrekk.
-Jeg var en sterk motstander av krigen i Afghanistan, men som borger av den norske stat er det min forbannede plikt å bistå dem som kommer hjem etter å ha kjempet der. Vi behandler dem dårlig, akkurat slik vi gjorde med krigsseilerne. Jeg vil bidra til å løfte frem historiene deres.
-Du må da kunne unne deg selv noen goder også?
-Jeg har kjøpt meg en snøfreser og en kontorstol. Det får holde. Jeg er en enkel sjel.
-Er det grunnen til at du lot deg innrullere i Norges mest vanvittige parti?
-Hør her, jeg har aldri tatt del i denne angerdebatten om AKP. Jeg var ingen ideolog og satt aldri i ledelsen. Jeg var en praktiker, og er ennå inspirert av livet i AKP-tiden. Vi gjorde selvsagt noen tabber også, men slik er det med folk som er i bevegelse.
-Er det sant at du var den eneste i AKP som hadde frie tøyler?
Michelet ler og gynger.
-Tvert i mot! Da jeg ble en ganske kjent fyr på 70-tallet, nektet de meg å kjøpe en Volvo PW som jeg hadde jævla lyst på. “Ikke mer enn ei Boble”, var beskjeden jeg fikk.
-Er du fortsatt med i rørsla?
-Ja, jeg er medlem i Rødt. Og jeg fikk rett: Vi har jo tatt i mot en million innvandrere! Og det er bra. Vi trenger dem alle. Her er jeg og Kristin Clemet helt på bølgelengde. Vi har som land blitt beriket, ikke ranet, slik noen hevder.
-Du er ingen stor fan av Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad, med andre ord?
-Ha ha ha, nei, du. “Norsk kultur er truet”, sier de. Vel, kyss meg i ræva. Norsk kultur lever i aller beste velgående. Det er bare å se på boken min det. Den selger mer enn “50 Shades of Grey”. Det sier sitt!

På vingene. Det gjør kanskje det, eller kanskje ikke. Jon M. har aldri vært en nyansenes mann. I det hele tatt: Micheletene har det med å trekke opp folk. Datteren Marte, som er debattredaktør i Dagbladet og har arvet farens spissformuleringsevner, irriterer jevnlig vettet av kommentarfeltenes anonyme meningscowboyer, om disse kan sies å ha særlig av den slags. En som undertiden opererte i slike fora var en viss Anders Behring Breivik. Marte Michelet var en “A-forræder” i massemorderens forrykte skjema, og sto øverst på drapslisten sammen med Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre.
-Jeg er fryktelig stolt av henne, og av samboeren hennes, Ali, som overlevde Utøya. Vi har snakket oss gjennom det som skjedde. Det er et visst “krigsseilersyndrom” i vår familie. Vi må prøve å legge de vanskelige tingene bak oss, men vi vet også at de kan dukke opp igjen. Det er bare én ting å gjøre, og det er å komme seg på vingene, og tenke på de som faktisk mistet sine kjære denne forferdelige dagen.
– Hva tenker du om Breivik?
-At han er som en tsunami, noe som kommer én gang hvert 100. år, eller enda sjeldnere. Jeg er ikke redd for at vi får se lignende handlinger her i landet i overskuelig fremtid. I dette tilfellet gikk alt galt.

Dagens Næringsliv, 2/2-13

12 TETTE

Kjører: Skoda Octavia 4-hjulsdrift, diesel. Bruker den ikke i Oslo av miljøhensyn.
Leser daglig: Klassekampen, Aftenposten, VG, Dagbladet og Moss Avis. DN og Dagsavisen i helgene.
Favorittbok: Harry Martinsons “Reiser uten mål”. Leste den som ung gutt, og den gjorde et uslettelig inntrykk. Den fortalte meg at det var mulig å fortelle enkelt og vakkert om et hardt liv som sjømann.
Favorittnettsted: Warsailors.com. Et fantastisk dokumentasjonsprosjekt av norsk-amerikanske Siri Lawson, som bør få den norske fortjenstmedaljen for sitt viktige – og ulønnede – arbeid.
Favorittduppedings: Slirekniv.
Tror på: Skaperkraft.
Ser på: Mest atlas. Og sjøkart.
God til: Å lempe stein til steingjerdet mitt.
Dårlig til: Dessverre – å lage mat. Det er kanskje en sjømannsgreie. Når kona mi ikke er hjemme, blir det mye Fjordland.
Kan ikke fordra: Folk som sleiker oppover, og sparker nedover.
Redd for: Et anslag mot kona mi når hun er ute og reiser i jobben sin i Folkehjelpen.
Skulle bli som 12-åring: Arkitekt. Men drømmen ble knust da jeg fikk “ng” for en tegning jeg var jævla fornøyd med selv. Den manglet nemlig vinduer på bad og kjøkken.

Navn: Jon Michelet
Alder: 68
Sivil status: Gift med Toril Brekke. Fire barn.
Bakgrunn: Fire år som sjømann, journalistskole, forlagssjef i Oktober, programleder i TV, redaktør i Klassekampen 1997-2002. Har skrevet over 40 bøker.
Aktuell med: Romanen “En sjøens helt – Skogsmatrosen”. Første bind i en trilogi om krigsseilerne. Boken er Michelets største suksess på mange år.

Reklamer