Serien er briljant, konseptet er genialt. Netflix-revolusjonen er godt i gang.

Sist fredag var det verdenspremiere på den rent ut briljante TV-serien «House of Cards». Seriens første sesong hadde et budsjett på over 100 millioner dollar, og er dermed blant de dyreste TV-dramaene noensinne, og den innfrir de store forventningene mange hadde til fulle. Serien er produsert av streaminggiganten Netflix, og alle episodene i første sesong ble sluppet samtidig, over hele verden. Her i huset ble det en sen kveld. Vi så fem episoder på rappen, og har nå sett alle 13.
Serien, som er en amerikansk remake av den britiske klassikeren med samme navn, er en toppklasseproduksjon der markante Hollywood-regissører som David Fincher og Joel Schumacher holder i dirigentstokken. Og i hovedrollen briljerer en Shakespeare-drillet Kevin Spacey med en «swagger» som vi knapt har sett siden han slo gjennom som superskurken Verbal Kint/Keyser Soze i den stilsikre og innovative 90-tallsfilmen «The Ususal Suspects».

Originalserien «House of Cards» var basert på en roman av det konservative pr-geniet Michael Dobbs, og med en infernalsk Ian Richardson i den ledende rollen. Det var en dypt alvorlig, men også særdeles elegant serie om et intrikat og nær ondskapsfullt politisk spill, og var på en måte den «seriøse» utgaven av alle politikkseriers mor, satiremesterverket «Yes, Minister», der Nigel Hawthorne gjorde sitt livs rolle som superbyråkrat Sir Humphrey Appleby.
«Yes, Minister» («Javel, herr statsråd») var mindre opptatt av politikkens vesen; her gjaldt det å vise politikernes tilkortkommenhet i møtet med byråkratiets beste hjerner og stolte tradisjoner. «House of Cards», derimot, viste politikkens temmelig råtne, men også dypt fascinerende karakter, og nyvinningene fra den gang er senere fulgt opp av den tidvis utmerkede BBC-serien «The Thick of it» og den hysterisk festlige filmen «In the Loop», sistnevnte tilgjengelig på Netflix.

Det er ikke fritt for at man kan bli en smule desillusjonert på demokratiets vegne av slike serier. I «House of Card»-miljøet på Capitol Hill er det lite rom for politisk idealisme. Spacey-karakteren, kongressmann Frank Underwood, er mektig innpisker for Demokratene og skyr absolutt ingen midler for å nå sine mål. Metodene er på grensen til det bisarre, og den eneste røde tråden i hans politiske virke er en grenseløs kynisme.
Men samtidig: Selv om det politiske spillets grenseoverskridende karakter er tøyd til ytterlighetene i serien (om enn ikke like vanvittig som i Kelsey Grammers «Boss») er den også ganske realistisk i måten den skildrer politikkens innerste vesen: Hvordan få gjennomslag i et system der alle i prinsippet står mot alle. Amerikansk og britisk politikk er selvsagt noen hakk barskere enn politikken her hjemme. Enmannskrets­ordningen innbyr til en annen politisk logikk enn den sentraliserte og partidikterte politikken her hjemme.
Men «House of Cards» viser også noe som er kjent for alle som har oppholdt seg i Stortingskorridorene, enten som utøvende politiker, lobbyist eller journalist, nemlig at spillet ikke er noe mystisk, snarere tvert om: Det er slik man får ting gjort. Kompromisser og hestehandel, lureri og utmattelsesstrategier. Som den drevne playeren Einar Førde engang formulerte det: «Maktkamp er selve kjenne­tegnet på politisk arbeid.»

Politikerne har da også nærmest gått av hengslene på Twitter og Facebook den siste uken over «House of Cards». Stortingsrepresentant Ulf Leirstein i Frp meldte allerede søndag på Twitter at han hadde sett alle 13 episodene. Leirstein fikk svar fra Høyre-kollegaen Linda Helleland: «Helt hekta her i huset også. Stortingets maktspill blir smått sammenliknet med dette.» Hun fulgte opp litt senere: «House of Cards gir realistisk innsikt i hvordan en innpisker egentlig jobber i dagens parlament.» Så kan det jo alltids innvendes at slike serier helst snakker til insidere, danske og litt blasse «Borgen» er et eksempel på det. Men hva gjør vel det når kvaliteten er som i dette tilfellet?

Serien har sine lyter. Det tipper stundom over i det sentimentale, spesielt i de siste episodene, og noen scener virker påklistret og lite troverdige. Som når den ellers geniale Underwood driter seg ut i en livedebatt med en fagforeningsboss på CNN. Men «House of Cards» er likevel en stor triumf for Netflix, og konseptet med å slippe alle episodene på én gang er uovertruffent. Netflix har varslet om flere tunge seriesatsninger fremover, og det er vel mer enn en viss nervøsitet blant de etablerte TV-nett­verkene over Netflix’ evne og vilje til å satse på kostbar kvalitet.
I dag koster det drøye 80 kroner per måned å abonnere på tjenesten, og det er vel bare å forvente at tilbudet utvides etter som kundene strømmer på. Det er en fabelaktig måte å se TV på, ikke minst for småbarnsforeldre som ofte ikke har mulighet til å se TV på kanalenes oppsatte tidspunkter. Her i huset er vi helt hektet på Netflix (som vi streamer via Apple TV). TV-kanalene har fått en gedigen motstander. Revolu­sjonen er allerede godt i gang.

Bergens Tidende 8/2/13

Advertisements