Søndag sendes siste program av «Tore på sporet». Tore Strømøy fanger tidsånden som ingen annen.

Som Tore Strømøy selv forklarer: «Vi journalister pleide å lage programmer for hverandre. Jeg ville lage TV for folk flest.» Mer presist kan det vel ikke sies. Mellomlagenes meningshegemoner hater trønderen, mens vanlige mennesker nikker anerkjennende. Når Tore Strømøy får kameraet på seg, går han med stor virtuositet inn i rollen som den keitete, ærlige, antiironiske og empatiske Tore på sporet, og folk som sporenstreks skifter kanal når hipstere med uutgrunnelige smil dukker opp på skjermen, elsker karakteren; han er en slags påminnelse om at det fortsatt finnes godhet i verden, tross alle de tunge regnskyene over horisonten.

Rent TV-faglig – om det er mulig å bruke et slikt uttrykk – er programmet hans rimelig håpløst. Sammenlignet med det beslektede og vellagde «Hvem tror du at du er?», er «Tore på sporet» ufikst slentre-TV. Tore bryter alle regler. «Tell, don’t show», er mantraet. Er himmelen blå, ja, så forteller Tore oss at himmelen er blå. Hans overtydelige, forslitte og til tider ubehjelpelige prosa fremkaller latter og bestyrtelse blant elitens feinschmeckere, men én million seere kan likevel knapt ta feil: Tore tar seerne sine på alvor og behandler dem med dyp respekt. Slik har han opparbeidet seg en lojal fanskare andre programledere og artister for tiden bare kan drømme om. Og derfor kan han tillate seg å leke med journalister og si at han ikke orker en ny runde, mens han selvsagt vet at dette er noe han kan sysle med frem til AFP-en er i boks.

Tore Strømøy er, når han er på sporet, en fascinerende type. Trønder til fingerspissene, selvsagt; en rundkjaket og hyggelig kar med hockeyfjon og distrikts-autentisitet, som aldri forstiller seg. Tore driver ikke med smarte vinklinger eller dristige narrative grep. Han forteller historien rætt fræm. Han er en journalist av den gamle skolen, slike som refererte mer enn rapporterte. Ja, han tar stor plass og sier «æ», og «kontoret» hans har form som en slags trøndersk-bisarr kommandosentral, men han står aldri i veien for menneskene og historiene deres. Tore er fyren som holder folk i hånden og tilbyr en skulder å gråte på når følelsene tar overhånd. Og han stopper pinadø ikke, tvert i mot: Han pøser på med adjektiver og kjente og kjære språkbilder. Men det blir liksom ikke klissete for det. For Tore er troverdig. Og snill. Hjelpsom. Han vil oss alle vel. Han prøver ikke å være smartere enn oss.

Men er det bra TV? Tja. Jeg har sett et par av avsnittene i inneværende sesong, og programmene er mest av alt ganske kjedelige. Historiene er ikke spesielt dramatiske, og man kommer ofte liksom ikke helt i mål. Det er lavintensiv hverdagsdramatikk; blasskulørt samvirkelags-TV. Men moren min liker det. Hun er ikke overstrømmende, men sier at «det er litt koselig». Tore er som Nitimen uten Espen Thoresen, eller som (for å ta i på frimodig vis) Beatles uten Lennon. Ikke helt ufarlig – det kan oppstå situasjoner der det dirrer en smule – men aldri noe som utfordrer seernes komfortsone. Det er ikke så rart at Tore vasker gulvet med kjendisprogrammene, nå som ukebladet Hjemmet for første gang leses mer enn Se og Hør. Tore er faktisk en mann av sin tid; lett reaksjonær og med en grunnholdning som er det trygge og menneskelige «borte bra, hjemme best». Intet er mer 2013 enn det. Dessverre.

Om Strømøys gedigne suksess har bidratt til at NRK har lagt om musikkdekningen sin er vel tvilsomt. Men jeg klarer virkelig ikke å hisse meg opp over at NRK har vraket hipsterhalvtimen «Lydsporet» til fordel for det nye og mer konvensjonelle «Studio 1». Første program ble sent på onsdag, med Kaizers Orchestra i hovedrollen. De har holdt det gående i snart 12 år, og regnes som veteraner i en sjanger som er besatt av ungdomskilden og med formidlere som med trøtte miner maser om «ny musikk» for hvert femte minutt. «Studio 1» er et proft produsert musikkprogram skåret over BBC2s «Later … with Jools Holland»-lest, dog uten programleder og med fokus på kun ett band av gangen. Det er altfor lite livemusikk på norsk TV, og selv om «Lydverket» hadde sine virkelig gode øyeblikk, var det for innsnevret og rockeklubb-estetisk for min smak. Lydverksjef Asbjørn Slettemark er en kul og behendig fyr og det beste hadde vært om NRK kunne ha spleiset de to konseptene og satt av (minst) en time i uken til god norsk livemusikk. Det bør egentlig være et minstekrav.

Bergens Tidende 22/2/13

Advertisements