«Dalen vår» er et slentrende stykke hverdagsantropologi, godt bortenfor sjablonger skapt av alarmister på trygg avstand til det hele.

For åtte år siden, i 2005, oppsøkte jeg i embets medfør en bunt elever på Holmlia skole for å spørre om de fryktet bråk i Oslos forsteder à la opprørene i Paris seinhøstes samme år. «Kidsa», alle med minoritetsbakgrunn, trakk på skuldrene av problemstillingen. 15-åringene Ifra og Ece var krystallklare på at Holmlia ikke kunne sammenlignes med slitne parisiske forsteder som blokkbyen Clichy-sous-Bois. - Jeg tror ikke det kommer til å skje sånne ting her i Norge, sa Ifra. Ece nærmest fullførte venninnens setning: - For heldigvis er Norge et land hvor utlendinger ikke blir særlig undertrykt. Et lite prov, der, på at norsk integreringspolitikk har fungert brukbart.

NRK-produksjonen «Dalen vår» (seks episoder, første sendt tirsdag denne uken), handler om Groruddalen, og fortellingen om det nye, fleretniske Oslo er det mest sentrale aspektet ved serien. Holmlia ligger ikke i Groruddalen, men er i likhet med Oslos nordøstlige forsteder en multikulturell bydel; nesten 70 prosent av elevene på Holmlia skole har røtter i andre land enn i Norge. Bydelen ligger vakkert ned mot Bunnefjorden, i gangavstand til strandparadiset Hvervenbukta. Likevel er boligprisene her, som i store deler av Groruddalen, langt lavere her enn i de etnisk ensformige bydelene vestover i byen. Grunnene er åpenbare: Middelklassenordmenn med romslig økonomi bosetter seg helst i «norske» områder når ungene kommer i skolealder. Denne utviklingen kan man like eller ikke like, men slik er det. Men hvorfor er det blitt slik?

Alle vil det beste for sine barn. Ansvarlige foreldre eksperimenterer ikke med det kjæreste de har. Man velger det sikre foran det usikre, og det er ingen grunn til å moralisere over disse valgene. Men frykt er ofte basert på overdrevne elendighetsbeskrivelser som tenderer mot det mytiske, og lite er vel mer myteomspunnet i den store samfunnssamtalen om det flerkulturelle Norge enn Groruddalen; denne brede og etter hvert nokså tett befolkede topografiske tarmen på nordsiden av Oslo sentrum. Hver femte Oslo-boer holder til der; det bor med andre ord like mange mennesker i Groruddalen som i Stavanger. Det er et særs mangfoldig område, med nær sagt alle typer bebyggelse. Felles for alle de små «landsbyene» som utgjør Dalen er nærheten til bent ut fantastiske naturområder, med badevann, skog og utmerket skiterreng. Og felles for dem alle er drabantby- feelingen. Den er der i villaområdene på Ammerud og Sandås også, samt på vest-på-øst-byen på øvre Årvoll; norsk-etniske enklaver i et ellers mangekulørt dalføre. Man hører T-banevognenes jevne dur, og ikke minst det til tider enerverende «suset» fra de tre hovedveiene som deler dalen på brutalt vis.

Min kones farfar ble født på Grorud for 91 år siden, og bor fortsatt på Lunden, nedenfor Linderud og Årvoll. Han er fjerdegenerasjon groruddøl og har sett og opplevd nærområdenes totale transformasjon på kroppen gjennom et langt og innholdsrikt liv. Hans barndoms Grorud var et landsens sted, en drøy mil nord for hovedstaden, med gårder og gamle husmannsplasser som etter hvert utviklet seg til villaområder, blokkbebyggelse og motorveier. Fra 1970-tallet eksploderte innbyggertallet, etter hvert også den etniske sammensetningen i dalføret. «Oldefar», som familien kaller ham, var lenge negativ til «negrene», men har på sine eldre dager lagt an en langt mer forsonlig tone. Han har akseptert endringene; og mener etniske nordmenn har masse å lære av «de nye», som han nå kaller dem.

«Dalen vår» handler om denne dramatiske utviklingen, og det er en trivelig serie. Den rusler av gårde; det er en positiv stemning i alle historiene. Budskapet er endringsoptimistisk. Byer forandrer seg. De er summen av menneskene som til enhver tid bor der. Historiens elv bukter seg videre, og menneskene finner sine plasser og steller med sitt. Det er feelgood-TV med et usagt, men tydelig narrativ om at vi mennesker i grunnen er veldig like hverandre, derunder hudfargen og de kulturelle gevantene. Det går seg til, sies det uten at det sies, men gjør det det? Man kunne nok godt ha lagt an et noe mer problematiserende blikk; hvorfor flytter nordmenn? På den annen side: Groruddalen er så mangslungen, så vanlig, men også unik. Det føles riktig og litt viktig at disse historiene fortelles, for integreringen (dette døde, tekniske ordet, som om det er datamaskiner vi snakker om) er nesten merkelig vellykket, dette gedigne sosiale eksperimentet fungerer på et vis. Oslo er blitt en By, en metropol, uten altfor store sosiale spenninger, og det er jo egentlig litt av en prestasjon.

TV-serier som dette bidrar selvsagt til å avkle mytene, men den lette, uanstrengte tonen mildner nok ikke alarmistene. Deres forståelse av NRK som en venstredreid og multikulturalistisk propagandakanal svinner nok ikke hen av «Dalen vår», snarere tvert om.

Bergens Tidende, 8/3/13

Reklamer