Blir du ikke deprimert av Paradise Hotel har du mest sannsynlig svekkende sjelsevner. Selv er jeg litegrann fascinert.

Etter en usannsynlig cheesy introfilm om en «fortapt» Triana Iglesias som oppdager at det gamle paradishotellet er i ruiner, introduseres vi for den største overraskelsen i den femte sesongen av norske Paradise Hotel: «Selveste» Paris Hilton har en programlederrolle. Hvem denne Paris er eller hva hun har gjort henne til superkjendis, er noe uklart for meg, men deltakerne – en gjeng bråharry «working class zeroes» med oppsiktsvekkende gode engelskkunnskaper – blir helt satt ut når de oppdager at det er Paris, ikke Triana, som mottar dem på hotellet. «Paris», gulper guttene med tung amerikansk aksent, mens superkjendisen setter opp et smil som både er hovent og usikkert på én gang, som om hun tenker «what the hell am I doing here?»

Paradise Hotel er selvsagt et aldeles jævlig konsept. Om det landet et romvesen på jorden og fikk dette servert som et eksempel på hvordan vi lever her, ville det enten ha dødd av latter eventuelt snudd på hælen dratt hjem igjen for aldri å komme tilbake. Vi er ved kulturens nullpunkt. På Facebook sirkulerer det en morsom vitsetegning der et bedrøvet ektepar fra 1968-generasjonen ser «gulvleggeren Jimmy og Vita-ekspeditrisen Tammi Michelle pule for åpen scene i denne ukens Paradise Hotel». Under tegningen kommer hjertesukket: «68-generasjon fikk alt de hadde kjempet for: Fri seksualitet, frigjøring av proletariatet, demokratisering av mediene». Det er noe trist over vitsen, både fordi den er urettferdig, men også litt sann.

68-ernes liberale drømmer var dypt idealistiske. Ut av de tyngende og autoritære strukturene skulle et nytt og fritt menneske vokse frem: Klokt, stolt, nysgjerrig og dannet. Arbeiderklassen skulle endelig frigjøre seg fra lenkene og vitalisere en døende borgerlig kultur og bane vei for et nytt samfunn. Den ambisjonen var en suksess. Dagens Norge er uendelig mer vitalt og dynamisk enn det samfunnet 68-erne opponerte mot. Vi er omgitt av frihet. De kulturelle stengslene er forlengst revet ned. Og i vår digitale tid flyter det meste; hierarkiene vakler og høyt flyr lavt – og lavt flyr høyt. Men, som alltid, historiens elv bukter seg slik ingen helt klarer å forutse, og intet forferder kulturmiddelklassens dukser og duksinner mer enn den ultraliberale trashkulturen som trekker på skuldrene av gamle smaksbarometre og lar det stå til. Det er som om arbeiderklassen rekker tunge til dem som så inderlig ønsket å frigjøre den.

Paradise Hotel er, tross omgivelsene, en iskaldt program, og «spillet» mellom deltakerne er ellevilt kynisk. De er (trolig) fullt klar over hva de er med på, og vet (trolig) hva som kreves av dem. Den totale kroppsfokuseringen er ikke fri for humor og ironi og kidsa har (trolig) en ganske kul distanse til spetakkelet. Hemninger finnes knapt og det drikkes og røykes og pupper og rumper blottes friskt og mer av det TV3 så inderlig ønsker skal skje kommer helt sikkert til å skje. Det er kikker-TV så det holder, selvsagt, men så veldig mye stilig å kikke på er det egentlig ikke. Freakshows mister fort tiltrekningskraften og derfor er det viktig at produsentene pøser på med «overraskelser» som endrer dynamikken i gruppen underveis. 240.000 seere så mandagens premiere og det er et hyggelig tall for et TV3 som de siste årene har slitt kraftig med å, ja, pirre seerne. Det er nok ikke sikkert at årets Paradise vil holde seerkoken sesongen gjennom, men kanalen er nok rimelig fornøyd uansett.

Det er et fascinerende program, jeg innrømmer det, på flere nivåer. Er man over 30 får man nok ikke helt fot for intrigene og deltakerne – som personer – er rimelig uinteressante. Særlig morsomt er det heller ikke; det meste er platt og flatt og omatt og omatt. Men som (u)kulturfenomen er Paradise Hotel i grunnen (holdt på å si «interessant», men det får da være grenser) ganske tøft. Og når man tror at TV ikke blir verre, så pøser TV3 på med enda et sex-konsept, nå i vanlige folk-tapning, langt unna botoxleppene og tricepsene fra syndens hotell-pøl i Mexico. Samlivsprogrammet Sex dager er, hva skal man si?, sexutgaven av «Pinlige sjukdommar». Det sikkert velmente målet er å hjelpe slitne par der den såkalte gnisten er utgått på dato, men innpakket i blast TV3-underholdningspapir blir det bare pinlig og dumt. Deltakerne på Paradise Hotel har iallfall et slags glimt i øyet. Noen burde ha hvisket et par pauli ord til hverdagsparene i Sex dager før innspillingen startet: Å bli med på dette er nok ingen god idé.

Bergens Tidende 14/3/13

Reklamer