Vår store forfatter Dag Solstad (71) er fremdeles i den politiske trassalderen.

Hans Petter Sjøli (tekst), Morten Mørland (tegning)

Det er passasjer i Alf van der Hagens fine, nye bok om Dag Solstad som er så fornøyelige at humring blir til skoggerlatter. Solstad, denne mystiske og rare mannen, har aldri vært mer løssluppen og i siget enn her, i van der Hagens 500 sider lange intervju, og anekdotene krøller seg utover sidene som mannens gråsprengte lokker. Han er ertelysten og envis; selvmotsigende og suveren. «Jeg er ikke kreativ. Rett og slett.», sier han et sted i teksten, videre: «Jeg byr aldri på meg selv, det kan du være temmelig sikker på.» Og når van der Hagen bemerker at «i 1971 flyttet dere fra Moss til Halden. Det er ikke akkurat verdens navle?», svarer Solstad, knusktørt, «men det er Moss mener du?»

Jeg er enig med Alf van der Hagen: Dag Solstad er vår ubestridt største nålevende forfatter. Det er selvsagt en subjektiv påstand, og for å fortsette langs den subjektive veien: Jeg har lest hele hans forfatterskap, og bøkene hans varierer fra det fascinerende til det briljante. Åpningssekvensen i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», der Solstad sveiper over norsk historie slik ingen norsk historiker noen gang har klart – er det skrevet noe bedre på norsk? I vår tid? Og disse merkelige 90-tallsromanene, med sine tause, dannede herrer, så ute av takt med sin samtid, vel, er det komponert en mer rystende (norsk) prosa? Min påstand er nei.

Men så var det politikken, da. Solstad terper på at han er en opprører mot tidsånden. Det er liksom dette som gjør dikteren «i stand til å fange den og dissekere den», som van der Hagen skriver i sitt, selv for ham, i overkant hengivne etterord. Vel, det er denne opprøreren som i 1970 eller i -71 blir kommunist og går inn i Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene), det senere AKP, fordi det er «modernitetens stemme». Mindre motstrøms er det vel knapt mulig å være i forfatterkretsene på denne tiden. Og innenfor AKP-sekten stiger Dag Solstad opp og frem som den store stjernen. Han dyrkes og kurtiseres, han skriver (den rasende gode, men ideologisk enfoldige) krigstrilogien nærmest på oppdrag fra en stadig mer spinnvill Sentralkomité, som gjør alt den kan for å overbevise medlemmene sine om at det er rett før en tredje verdenskrig bryter ut. «Hysteri», mumler han i dag, i denne boken, og sier, kort og nøkternt: «Maken til dyster visjon tror jeg ingen andre partier frivillig har servert sine medlemmer».

Senere lanserer han romanen om gymnaslærer Knut Pedersen, som er spikeren i kisten på det allerede vaklende AKP, og får en god slump kjeft av sine kamerater for det, selv om han bedyrer at han fortsatt støtter partiet og dets idégrunnlag. Han vet, ja, vet, samtidig at partiets politikk og tankemønster er tøvete og at fyrtårnene de har omfavnet og forsvart i virkeligheten var skrekkregimer. Om AKP har han sagt, og sier videre i van der Hagens bok: «Hadde de («de», Solstad, ikke «vi»?) fått makten, ville det blitt veldig tungt. Nei, da ville det vært bedre å reise til Danmark (…) med lange frokoster og øl og dram, og ikke for mye jogging.» Han liker den kapitalistiske livsstilen, som han kaller det, men kjemper like fullt for revolusjonen, og vi som lesere tenker at dette er jo bare et spill, Solstad! En lek som er frekk og full av faen, hånende mot alle dem som levde sine triste liv i de nitriste og umenneskelige kommunistiske samfunnene.

Solstad har aldri brutt med AKP, og har «stemt på det in absurdum», som han sier. Så sent som i 2008 opplyste han, som på trass, at han var blitt kommunist igjen. I en passus i boken, de snakker om tilhørighet, svarer han, ganske forferdelig, at «det eneste felleskapet jeg har orket i livet er det kommunistiske» Og hvorfor? Jo, «for det var uten sentimentalitet. De (igjen dette «de») hadde i hvert fall en fiende de skulle slå i hjel».

Når jeg skriver dette, tikker nyheten inn om at Ieng Sary, den såkalte «bror nummer tre» i Røde Khmer-hierarkiet, er avgått med døden i en alder av 87. Hans kommunistiske fellesskap slo virkelig i hjel sine fiender. Nesten en fjerdedel av Kambodsjas befolkning bukket under da Røde Khmer-bevegelsen, AKPs gode venner, styrte landet i fire djevelske år på slutten av 1970-tallet. Nei, sentimentale var de så visst ikke.

Sant skal sies: Dag Solstad forteller sin nitide lytter Alf van der Hagen at han «ikke vil slåss» for å forsvare formuleringen fra 2008 om at «jeg er atter kommunist». Han fastslår til og med at «sosialismen kan ta 200 års pause. Inntil videre kan man slutte opp om sosialdemokratiet». Han leker og drømmer, men er også en slags realist, innimellom. Og han virker undertiden nesten som en lykkelig gammel grinebiter. Boken avsluttes med at Forfatter Dag Solstad sier at det kunne vært «deilig å kunne skrive, å kunne si, at livet er vel verdt å leve likavel». Forventningene til hans neste roman blir ikke mindre av slikt prat.

VG, 17/3/13

Reklamer