Den er faktisk ikke så verst, TV-serien Bates Motel.

«Klassikeren» Psycho fra 1960 er vel strengt tatt ikke av Alfred Hitchcocks beste filmer. Men dusjscenen med den genialt nifse musikken er så definitivt en av filmhistoriens mest ikoniske scener. Psycho og historien om Norman Bates, en mann som er «a little bit more than confused», som det sies i David Lynch’ mesterverk Wild At Heart», ble gjenfortalt i langfilmformatet av Gus Van Sant i 1998, og er på nytt filmatisert, nå som TV-serie og såkalt «prequel», med en ung, og like forvirret Bates i stridsfeltet mellom moren, den seksuelle oppvåkningen og en hjerne som ikke helt er i vater. Serien er langt bedre enn man kunne frykte, ikke minst fordi serieskaperne har beholdt mye av mesterregissørens kalde, antydende stil istedenfor å havne i den gørrete grøften som så altfor mange av dagens thrillerserier befinner seg i.

Bates Motel, som startet opp på NRK3 onsdag, handler om den unge Norman og moren Norma (ja, da), som etter farens død flytter til en liten kystby for å drive et gammelt motell. Effektivt nok utbrettes historien om et noe usunt mor-sønn-forhold og sannelig begås det ikke et brutalt drap allerede mot slutten av første episode. Unge Norman, ypperlig spilt av Freddie Highmore, er en vakker, sky og «annerledes» gutt, og jentene på den nye skolen lar seg fascinere. Dette er mor Bates ikke spesielt glad for, men etter som serien skrider frem, er det sønnen, ikke den strenge moren, som er den klart mest uhyggelige figuren. Drøm og virkelighet vikles inn i hverandre, og mye av spenningen oppstår i dette skjæringsfeltet: Hvor mye av Normans galskap er en direkte følge av morens dominerende påvirkning, og hva er han selv herre over? Etter hvert entrer Normans macho (halv-)storebror Dylan inn på scenen, og det oppstår et interessant trekantspill i den lille, skakke familien.

Småbyen de kommer til er som amerikanske filmsmåbyer flest et temmelig fucked up sted. Særegne, uskrevne, lover dominerer livet i byen, og grensene mellom de gode og de onde er mildt sagt flytende. Naturligvis foregår det skumle ting i skogene (som i den klassiske skog-serien Twin Peaks), og i godtfolks kjellere mangler det ikke på lyssky aktiviteter. Det mangler ikke på tråder og intriger å spinne videre på, men det er Norman/Norma som alltid står i begivenhetenes sentrum. Det er en slags udefinert ondskap i luften og Norman selv hulker: «What’s wrong with me, Mother?» Alle som har sett Psycho kjenner Norman Bates’ skjebne (for ikke å snakke om morens), men her er galskapen mer krypende, den vokser for hver scene, og monsteret trer sakte frem. Tempoet i serien er behagelig bedagelig, og reklamepause-cliffhangerene er ikke overdrevent dramatiske. Musikken bør også nevnes. Burt Bacharachs «This Guy´s in Love With You» avspilles nesten i sin helhet i episode to. Nok sagt.

Da dyktige og ujevne Gus van Sant lanserte nyinnspillingen av Psycho, fikk han atskillige bøtter gruff fra den lojale og ivrige Hitchcock-fansen. De færreste av dem gadd i det hele tatt å se filmen, og det gjorde de sikkert rett i, for den ga ingenting nytt, bilde-for-bilde-etterlignende som den var, dog med mer eksplisitt ondskap. Bates Motel tar for seg tiden frem til hendelsene i filmen, og er, om man tar i litt, nye brikker i puslespillet Norman Bates, i den grad noen skulle interessere seg for slikt. Det er selvsagt litt corny at handlingen er lagt til vår tid, og det er ikke måte på hvor mange iPhoner som blinker og durer, men det er greit nok. Psycho var egentlig en ganske banal film, basert på en banal historie om galskap og mord. Serien er knapt noe mesterverk, men som underholdning fungerer det helt greit. Sammenstilt med andre seriemorderdramaer som eltes ut fra TV-studioene om dagen, er Bates Motel langt mer, tja, sympatisk, tross det gufne innholdet.

Et av de verste eksemplene på seriemordergørr er TVNorge-sendte The Following, en av de største seersuksessene på amerikansk TV for tiden. Kevin Bacon gjør en anstendig hovedrolle i en serie som er übervoldelig, sadistisk og fryktelig banal på én gang, og sannelig møter vi ikke enda en hyperintelligent og karismatisk seriemorder av Hannibal Lecter-skolen. Vi kan ikke gjøre annet enn å gjespe. Av alle dumme Hollywood-klisjeer, er dette den aller dummeste. Enda dummere er det at NBC har valgt å lage serien Hannibal, som ifølge ryktene skal være helt ellevill seriemorderpornografi, med en «skummel» Mads Mikkelsen i hovedrollen som den ravgale doktoren som foretrekker Chianti til menneskelever. Ja, ja, noen (det vil si ganske mange) liker slikt, og det må det jo få lov til, men det er noe nær uforståelig at folk fortsatt lar seg fascinere av disse blodtørstige og «eksentriske» superhjernene som smatter, stirrer, ler en ond latter og alltid ligger et steg foran voldsmonopolets håndhevere. Førstkommende torsdag er det uansett premiere på dette blodige spetakkelet. Det skjer på TVNorge, det også.

Bergens Tidende, 12/4/13

Reklamer