Nå for tiden går serien alle skal se. Den går, hadde jeg nær sagt, selvsagt på NRK2.

På sitt ypperste kan en TV-kanal være som et universitet for befolkningen. NRKs rolle var slik: Å drive folkeopplysning, spre kunnskap og innsikt (om enn undertiden av det subjektive slaget). I dag, hvor hver fjerde nordmann har utdanning på universitets-/høyskolenivå, burde det være et temmelig solid marked for avansert fjernsyn der ute. Ja, vi har etter hvert en rekke spesialkanaler som server de vitehungrige, og de mest avanserte mediebrukerne har for lengst gått over til nettbaserte løsninger der man med litt knowhow finner det man vil ha. Noen vil dessuten fortsatt hevde at TV ikke er et medium for å spre innsikt – snarere tvert i mot. TV-mediet handler om forenkling. Det ligger i formatets natur. Men – når de skarpeste hjernene får slippe til blir resultatet ofte helt strålende. Som når evolusjonsbiolog og agent provocateur Richard Dawkins får frie tøyler fra Channel 4 til å lage sin drømmeserie kalt «Sex, Death and the Meaning of Life».

Dawkins, som ble en internasjonal stjerne både innenfor akademia og blant et bredt lesende publikum med boken «The Selfish Gene» fra 1976, har i mange år stått i bresjen for den nye ateist-bevegelsen, eller mer presist, den nye antiteist-bevegelsen. Sammen med nå avdøde Christopher Hitchens og en pen rad andre britiske og amerikanske fritenkere, gikk de til et nådeløst frontalangrep på religion og overtro, helt uten sentimentalitet og «respekt for andres tro». Han ga i 2006 ut boken «The God Delusion», der han argumenterer for at gudstro er en vrangforestilling, intet mindre. Dawkins har et stiff upper lip-smil om fjeset som kan terge selv de mest flegmatiske blant oss, og han står på sitt og nekter å gi en millimeter selv når den sosiale situasjonen nok burde tilsi en viss slakk. For norske TV-seere er han kanskje mest kjent fra sin ubendige opptreden hos Fredrik Skavlan, der han var svært nær ved å få seg en på tygga av en svært provosert sanger i mormoner-orkesteret The Killers. Det var en nær episk fjernsynssekvens.

Første avsnitt av «Sex, død og meningen med livet» gikk på NRK2 mandag denne uken, og det er to episoder igjen. Alle bør se serien. Om mandagene er låst til andre aktiviteter: Last ned NRKs gode mobil- og brettapp og klikk deg inn. «Stadig flere innser at Gud ikke eksisterer», fastslår Dawkins i kjent stil, og spør: Finnes det noe som kan erstatte religionens betydning for menneskene? Han går brutalt til verks, ikke minst gjennom å vise temmelig barokke bilder fra hinduenes hellige by Varanasi, der bredden langs Ganges-elven består av en sammenhengende rekke kremasjonssteder. Hinduenes skille mellom kropp og sjel ansporer Dawkins til å utforske menneskenes så si innprogrammerte oppfatning av at vi består av en åndelig komponent som vil overleve kroppens forfall og død. «Religionen fornekter døden», fortsetter biologen, og viser noen hjerteskjærende bilder fra et kristent senter i USA som hjelper foreldre som har mistet sine barn rett etter fødselen. «Tror dere at dere vil møte babyen deres igjen?», spør Dawkins. «Ja, helt sikkert», svarer foreldrene, som i kor. Den ellers så skråsikre professoren raljerer ikke, men er uvanlig ydmyk i møtet med de sørgende. Det kler serien.

Det går ikke lenge før Dawkins glir inn i genetikken, denne vår tids mest spennende, krevende og ennå svært uferdige vitenskap. Han får, som ennå en av de få, hele sitt genom kartlagt og får vite at en av hans mer eiendommelige mutasjoner er våt ørevoks. Slik peker han på et av de største etiske utfordringene menneskeheten står overfor: Hvor mye bør vi egentlig vite om genene våre, og hva er de personlige og ikke minst samfunnsmessige komplikasjonene hvis denne vitenskapen blir allmenngjort? Og kan genene egentlig fortelle oss noe om det som i religiøs språkdrakt kalles sjel? «Sex, døden og meningen med livet» griper inn i disse nesten uoverstigelige problemstillingene på besindig vis, og oppfordrer seerne til å kontemplere videre, heller enn å avgi fastslåelser, selv om Dawkins’ ugudelige livsanskuelse knapt blir underkommunisert. Det er et program for så vel religiøse som ikke-troende, også for de mange av oss som har lest Dawkins’ bøker og (for den del) følger ham på Twitter. Han er blitt beskyldt for å være like forstokket som de religiøse dogmatikerne han har brukt store deler av sitt voksne liv på å beskadige, og ny-ateismen har så visst sine mindre sjarmerende sider. Men spørsmålene han stiller, og ikke minst det barnlige vitebegjæret hans, er umåtelig fascinerende og viktig i en verden der modernitetens erkjennelser utfordres fra de underligste hold og posisjoner. Se den med barna deres, eller med mennesker som nærmer seg livets ebbe. Det kan bli vakre samtaler av det.

Bergens Tidende, 31/5/13

Reklamer