Det korte 1990-tallet var verdens deiligste parentes. 

Man kan si mye om Sverige og svensker, men de er overlegne på popkultur. De har vært påkoplet den store, internasjonale scenen helt siden gjennombruddet på 1960-tallet, og leverer jevnlig nye artister på ypperste nivå, nyskapende og relevante, helt i flukt med de ferskeste trendene fra London og New York, og vel så det. Svenskene har en popkulturell selvtillit og en lavskuldret kulhet som vi bare må misunne dem. Denne tryggheten vises også tydelig i svenske kulturprogrammer, som jevnt over ligger lysår foran det som produseres her i Norge. SVTs smått legendariske kulturmagasin «Kobra», med Kristofer Lundstöm som uanstrengt programleder, har vært en anviser for den norske «kulturstripa», men NRKs forsøk har har ikke nådd svenskene til knehasene.

Det handler om den nevnte tryggheten, eller den selvsagte vissheten om at man på kulturfeltet ennå kan smykke seg med betegnelsen «världens modernaste land». Dette manifesteres på stilig vis i den pågående musikkserien «Nineties», der SVT har satt seg fore å identifisere hva som egentlig kom ut av 90-tallets musikkscene, eller scener, all den tid dette deilige popkulturelle tiåret var så enormt mangslungent og selvmotsigende. Typisk nok starter programleder Jens von Reis reisen i 90-tallets musikkjungel iført en litt overnummerert anorakk, samtidig som han lar Noel Gallagher fra det arketypiske 90-tallsbandet Oasis legge ut om den nesten anmassende hedonismen som preget de fire-fem viktigste 90-tallsårene. Det var som om grensene mellom (pop-)musikk, fashion, film, kunst og politikk smuldret opp for en periode, og fremtidsoptimismen gjennomsyret det hele.

I sentrum sto nevnte Gallagher, som skrev 90-tallets signaturlåt «Live Forever» som en pendant til den etterhvert temmelig mistrøstige «grønsjens» negativistiske verdensbilde, hvis hovedperson (den svært talentfulle) Kurt Cobain brølte «I hate myself and want to die» helt til han gjorde alvor av det. Gallagher, født og oppvokst i den usentimentale arbeiderklassebydelen Burnage i Manchester, pekte nese til den rådende sytekulturen med opphav i Seattle, og fikk sin yngre og ikonisk karismatiske bror Liam til å fronte det nye budskapet: «You and I are gonna live forever.» Det var et av startskuddene til det som for meg er det virkelige 90-tallet, med den såkalte britpopen som den avgjørende musikalske bevegelsen. Gallagher-brødrene var i all sin upolitiskhet svært radikale; det var underklassens snerrende rop som brøt den kulturelle lydmuren: «You´re the outcast, you´re the underclass, but you don´t care, because you´re living fast».

Smarte og sofistikerte var de knapt. Min favoritt Liam Gallagher-historie går som følger: Liam sto sammen med en jente på et konsertnachspiel, og samtalen mellom de to ble penset inn på religion. «I´m an atheist», sa jenta, og Gallagher svarte «you what?». «I´m an atheist», gjentok hun, og utdypet: «I don´t believe in God». «Do they have a word for that?», repliserte sangeren. Norske middelklassestudenter foretrakk de kulturelt sett tryggere pene hjem-guttene i Blur og forsto aldri trykket i Oasis-fenomenet, slik som for eksempel smartingen Tony Blair gjorde. Det er fristende å hevde at grunnlaget for Blairs knusende valgseier i 1997 ble lagt ute på Knebworth-jordene, der Oasis året før holdt to gigakonserter med tilsammen en halv million tilskuere. Etter maktovertakelsen ble Noel Gallagher invitert til 10 Downing Street, og, vel, britpopen var fullendt. Da Noel og hans daværende modellkone tuslet champagnebrisne hjem fra statsministerboligen var festen over på flere plan.

Dit har ikke SVT-serien kommet ennå. De tre første avsnittene, som ligger ute på SVTs nettsider, tar for seg mer barokke fenomener som eurodance og tysk techno, så vel det klart viktigste musikalske gjennombruddet på 90-tallet, nemlig hip-hopen. Serien byr på intervjuer med de største stjernene og de viktigste innovatørene, og er båret frem av en kunnskapsrik og seriøs programleder som sikkert hadde sine eksplosive, formative år mens alt dette pågikk. 90-tallet, spesielt den magiske femårsboblen fra 1993-97, var en unntakstilstand. Det meste gikk på skinner. Murene var borte og de liberale verdiene seg inn i alle samfunnets porer. Det var en frihets- og frigjøringstid, og «Nineties» på SVT2 er en pen oppsummering av det hele. Episode fire sendes i kveld. Tune in.

Bergens Tidende 14/6/13

Advertisements