Verdens beste TV-kanal er endelig tilgjengelig via Get-boksen. 

«Too long ago
Too long apart
She couldn’t wait another day for
The captain of her heart.»

Ingenting er tilsynelatende mer tids- og stedsavhengig enn popmusikk. Det meste er forgjengelig dusinvare, blottet for tidløse kvaliteter. Hits kommer og går, og etterlater seg lite annet enn nostalgi, denne uproduktive og tåpelige følelsen, som om det er mulig å gjenskape noe som heldigvis ikke lenger er.

Artister som lever på aldrende tilhøreres nostalgiske svermerier, er ikke-artister, sine egne karaokeutøvere, og det er mange av dem. Pink Floyds eks-diktator Roger Waters, for eksempel, som turnerer verden rundt på fjerde året med et oppblåst og strømsløsende «show» basert på et 34 år gammelt album – «The Wall» – som var temmelig oppblåst allerede den gang. Vel, det er grunn til å nevne den gamle grine­biteren: Jeg er i ferd med å bli en selv.

Eller det er kanskje å ta i. Men i en alder av (snart) 40, er det ikke fritt for at blikket, særlig hva gjelder popmusikk, er noe bakovervendt. Det blir, må jeg motvillig innrømme, verre for hvert år å følge med på trendene og hypen, og alt oppdages i god tid etter at hipsterne har vendt nesen annen steds hen.

Slik er livets gang, og det har selvsagt smarte TV-programmerere for lengst skjønt. Og vi også, for vi har da under tiden gløttet på den perfekte kanalen, men bare i ny og ne, for den har ikke vært tilgjengelig via kabelselskapet vårt, helt til: Nå.

For Get, vår tildelte leverandør, har oppdatert kanalvalgene sine, og vi satt rett som det var igjen med flere selvvalgte kanaler som faktisk har gjort kampen om fjernkontrollen mer til­spisset enn noensinne.

Mens barna har fått enda flere barne- og ungdomskanaler (med disse enerverende amerikanske tenåringsseriene som dubbes til et livløst og hjelpeløst norsk) og mor i huset koser seg med Fem og TV 2 Bliss (vel, kanskje ikke den siste), venter far til de andre har krøpet til køys, og unner seg en time med VH1 Classic, der perler som sveitsiske Doubles «Captain of her Heart», plutselig dukker opp, som om tidsgapet mellom 1986 og 2013 er på sekundnivå, og man gjenoppdager det man for lengst har glemt og/eller oversett, og finner ut at pratet om popmusikk og tidens tann kanskje er bare sløve klisjeer.

VH1 Classic er noe så antikvert som en ren musikkvideo- og konsertkanal, og leverer musikk fra popens diminutive anslag på tidlig 1950-tall frem til 1999. Alt etter dette er (foreløpig) bannlyst. Nå for tiden konsentrerer kanalen seg mest om 70-, 80- og 90-tallet, og selv om det er en overvekt av listetopper, dukker det rett som det er opp mer obskure kutt som knapt fikk sendetid den gang.

For en som (må det vel sies) elsker popmusikk, er det en sann lise å bli geleidet gjennom sjangerens fasetterte ferd, helt avkoplet krav om å være på høyde med sin tid eller å være en del av avgrensede leire med tung gjensidig forakt. Nevnte «Captain of her Heart» – noen som husker den? – er et lite pop-mesterverk, utsøkt spilt og produsert, tungt romantisk og melankolsk, slik god popmusikk alltid er (gode, gamle Randy Crawford har gjort en trofast og fabelaktig versjon av den, forresten).

Dette er VH1 Classics store fortrinn: Kanalen er sirlig redigert, av kjennere, for kjennere. Det er et alvor og en kjærlighet her, selv om man kan lure på om fyren bak spillelistene er helt vel bevart når Prefab Sprouts «Carls and Girls» etterfølges av en eller annen muggen Bon Jovi-sviske.

Slik kan vi holde på. Her om kvelden var det (tidlig) 90-tallsspesial på kanalen, med vekt på britisk pop fra Happy Mondays via Lisa Stansfield til Oasis, med noen Take That-hvileskjær innimellom. Slikt er selvsagt gefundenes fressen for en pop-fan uten annet enn forakt for nostalgi, men som selvsagt tillater seg sentimentale utflukter inn i det som engang var, og som alltid vil være der.

For kanskje er ikke popmusikken så dagsavhengig likevel. Kanskje vil man i etterpåklokskapens lys se tilbake på pop-æraen som et nokså enhetlig prosjekt, der talentfulle klimprere verden over alle var på jakt etter den magiske akkordsekvensen som skiller det storslåtte fra det mediokre, uansett hvor «populært» uttrykket måtte være. Sveitsiske Double, selvsagt en duo, fikk til lite annet enn sin evige sviske, men det er mer enn nok, det.

Bergens Tidende, 12/7/13

Advertisements