Børre Rognlien har vært tillitsvalgt i idretten i 50 år. Karrieren kan krones med OL i Oslo i 2022.

Hans Petter Sjøli, Mikaela Berg, Oslo

PORTRETTET

I et sportsland som Norge er nødvendigvis en mann med tittelen idrettspresident en mektig mann. Og Børre Rognlien er mektig. «Sammen med generalsekretær Inge Andersen bestemmer han all idrettspolitikk i Norge», sier en kilde, og mener det som en kompliment. For etter år på år med intern kalabalikk, har Rognlien, som ser ut som en Ap-politiker av den klassiske sorten, noe han slettes ikke er, klart å skape ro og relativ konsensus i det heftige vepsebolet kalt norsk idrett. 68-åringen, som både er gammel bokser og tidligere stortingsrepresentant for Høyre, har et skøyeraktig blikk og et særdeles vellagt hår, og går for å være en slentrende leder med sans for ordspill og kjappe replikker.
– Jeg tar meg ikke selv så altfor høytidelig, doserer presidenten.
– Men saken og oppgaven tar jeg på aller største alvor. La det ikke være noe som helst tvil om det.

Spanjol på isen. Børre Rognlien har vært tillitsvalgt innen idretten i 50 år. I 1963 startet han Eidsvold bokseklubb, og siden har han jobbet og ledet, tatt pauser, og kommet tilbake igjen. For to år siden, i en alder der skikkelige folk trekker seg tilbake fra arbeidslivet for å nyte sitt otium, rykket han helt til topps i idrettshierarkiet, overraskende for mange, men med store mål for bevegelsen. Før vi kommer til de idrettspolitiske utlegningene – og de er ikke akkurat smålåtne – tør vi minne leseren om at Børre Rognlien var noe av en rikskjendis nesten før slike fantes, og det på grunn av et TV-program som var mer enn et TV-program: «Kvitt eller dobbelt», året var 1966, og Rognlien, da 21 år gammel, viste seg å være noe av et orakel innen idretts-Norges nasjonale paradegren; lengdeløp på skøyter.
– Jeg husker vi satt i en gymsal oppe på Marienlyst, der de plukket ut hvem som skulle få delta i selve programmet. Etter hvert viste det seg at alle tilstede ville opp i skøytehistorie. He he, så svært var det, vet du. Skøyteløp var nasjonsbygging i praksis.
– Og du ble valgt ut i vrimmelen?
– Ja, da, og jeg vant nesten hele greia. I finalerunden måtte man svare riktig på åtte av ti spørsmål, men etter å ha klart de første sju, stoppet det opp på det åttende. Uheldigvis visste jeg ikke at det gikk an å hoppe over et av spørsmålene og ta det neste, og jeg rant ut for tid. Knut Bjørnsen grep inn, og dett var dett. Det gikk et par år før Knut og jeg ble venner igjen.
– Er du like god på skøytetider og slikt ennå?
– Vel, jeg er en tallnerd.
– Hvem satte personlig rekord på 2,32,6 på 1500-meteren på Bislett i 1979?
Rognlien blir i stuss.
– Vel, snakker du da om løping?
– Nei, skøyter.
– Det var da virkelig en elendig tid? Personlig rekord, sier du? En voksen mann?
– Ja.
– Hm, da må det nok være han spanjolen? Gomez?
– Riktig! Antonio Gomez Fernandez. Ole Paus lagde en sang om ham.
– Riktig det.
– «Hasta Mañana fra Store Stå», sang Paus.
– Vi nordmenn er glade i underdogen, vet du. Det er litt av folkesjela vår, det. Vi heiet på alle når vi sto på Store Stå, også de aller dårligste.

Positiv aura. Han er født i Hurdal, og bodde der frem til han var 12. Faren drev et lite landhandleri i bygden, og Rognlien mener å huske at radioen i butikken alltid stod på, ikke minst da Oslo arrangerte OL i 1952, da Rognlien selv var en yngling på sju.
– Jeg har en vag erindring av å ha hørt overføringene fra OL. Vintersportheltene den gang var nasjonsbyggere. Norge var som land bare 47 år gammelt, vet du, men til ble til tross for dette beste nasjon under lekene. Lekene skapte en positiv aura over hele landet, vi slo svenskene! De som ikke var med i krigen en gang!
– På Lillehammer i 1994 ble det så mye nasjonalistisk aura i dette landet at vi sa nei til EU samme høst?
– He he, Lillehammer-OL ble arrangert av en hel nasjon. Folk fra alle deler av landet deltok. Selv jobbet jeg på fritiden med skøytearrangementene i fem år før selve lekene, sammen med idrettsledere fra alle deler av Norge. Det foregikk rundt Mjøsa, men hele Norge vokste på Lillehammer-OL.
– Og nå vil dere rulle i gang galskapen på nytt?
– Ja, visst.
– Hvorfor det?
Rognlien tar et solid stykke kake – vi er på Bristol, må vite – retter seg opp, og begynner:
– Vi er verdens ledende vintersportsnasjon, og er den rikeste gutten i klassen. Vi kan ikke i en slik situasjon bare spise ved de andres bord. Jeg synes vi bør arrangere OL én gang per generasjon. Vi som opplevde det fantastiske Lillehammer-OL, bør unne våre barn og barnebarn å kunne oppleve det samme. Dessuten er det viktig for idrettsbevegelsen selv. I norsk idrett legges det ned 28.000 gratisårsverk, det vil si om lag syv milliarder i gratisjobbing. Hvert. Eneste. År. Når vi har denne typen arrangementer å jobbe mot – og noe større enn vinter-OL kan vi ikke avvikle i Norge – så mobiliserer vi en helt ny generasjon frivillige til idrettsbevegelsen. Og verdien av dette, i tillegg til hva det vil ha å si for sysselsetting, kompetanse, vekst og følelsen av at Norge som nasjon gjør noe sammen, lar seg ikke budsjettere. Det vil ha enorme ringvirkninger for frivilligheten i Norge.
– Samfunnsdebattant Aslak Sira Myhre skriver at dere i idrettseliten vil ha OL til Oslo for å kunne «nyte utsikten fra kongetribunen»?
Børre Rognlien er en mann som tar seg raust med tid når han blir engasjert.
– Jeg blir, starter han, som i slow motion.
– Jeg blir, fortsetter han, enda roligere.
– Jeg blir så inderlig forbannet på usaklighet. Jeg misliker sterkt å bli tillagt motiver jeg ikke har. Alle som klarer å bruke flere deler av hjernen samtidig, ser hvor meningsløse slike utsagn er. De er sjablonger. Karikaturer. Vulgærpropaganda. Jeg får tilførsel av drivstoff av slike ting, sier den gamle bokseren, før han kjapt legger til at han har mer enn nok av slikt fra før.
– Idrettstopper kalles gjerne «pamper»?
– Altså, hva ligger i slike stereotypier? Jeg startet en bokseklubb i 1963, og har siden jobbet innen idretten i 50 år, 30 av dem uten betaling. Hvis billetten til kongetribunen er 30 års gratisarbeid, vel, så sett i gang. Dessuten er jeg jo valgt av andre, i demokratiske prosesser. Disse merkelappene handler først og fremst om mangel på kunnskap.
– Internasjonalt er det en og annen pamp, er det ikke?
– He he, jo, spesielt de som ikke er demokratisk valgt.

Politisk nøytral. Tidligere i år bestemte Oslo-politikerne at hovedstadsfolket selv skal være med og bestemme om det skal sendes en OL-søknad. Rådgivende folkeavstemning, kalles slikt, og Rognlien er ikke overbevist.
– Men forhåndsstemmingen foran valget til høsten er allerede i gang, vet du. Så det er et høyaktuelt spørsmål allerede nå!
– Hva tenker du om denne «folkeavstemningen»?
– At det er en merkelig konstruksjon. Å løfte OL-saken opp på et slikt nivå her et helt feil perspektiv. Det er jo ikke akkurat snakk om et ja eller nei til norsk medlemskap i EU, eller om man er for eller mot kongedømmet. Dessuten: At et OL liksom skal være en belastning for Oslos skattebetalere er like merkelig. Oslo er jo på mottakersiden her. Den økonomiske garantien er det jo Staten som må stille.
– Så du er sur på dine gamle venner i Oslo Høyre for dette her?
Rognlien har vært bystyrepolitiker for Høyre og i tillegg nestleder i Oslo-partiet. Han har også en periode på Stortinget bak seg som vara for de daværende statsrådene Lars Roar Langslet og Jan P. Syse.
– Etter at jeg fikk sentrale verv i idretten, har jeg holdt meg partipolitisk nøytral, iallfall i det offentlige rom. Som idrettspresident har jeg et godt forhold til alle partier. Det er verdifullt.
– Savner du politikken?
– Det hender at det dukker opp saker der jeg fortsatt har lyst til å påvirke det endelige resultatet. Jeg satt i Stortingets samferdselskomité på begynnelsen av 1980-tallet, og allerede da balet vi med bilproblematikken inn mot de store byene og spørsmålet om dobbeltspor på jernbanen. Den ufattelige tafattheten i tog-politikken her til lands er rett og slett en skandale. Dette er jo infrastruktur! Investeringer for å gjøre Norge mer effektivt og bruker- og miljøvennlig. Jo, det hender at man savner politikken av og til.
– Og internt i idretts-Norge sies det at du først og fremst er en politiker?
– Ja, ha, jeg skjønner karakteristikken, og er ikke uenig i den.
– Du er pragmatisk og løsningsorientert?
– Ja, men jeg har klare mål, og evner å nå dem. Målet er viktig, men det betyr ikke at det nødvendigvis må gjøres på den måten jeg har tenkt i utgangspunktet. Min jobb er å lytte til de dyktige lederne vi har i idretts-Norge, og finne ut når vi skal passere neste kryss. Så mye har jeg lært gjennom disse årene: Så lenge det er enighet om målet, så har 100 mennesker i sum en bedre løsning enn det én alene klarer.
– Hvorfor er det alltid så mye krangling og maktkamp i idretten?
– I en så stor bevegelse – Norges desidert største – vil det alltid være motstridende interesser, og folk med ambisjoner om å være på et høyere nivå enn der de befinner seg. Selv har jeg ingen personlige ambisjoner utover å gjennomføre det jeg er valgt til å gjøre. Jeg gjorde ingenting for å bli valgt, men det skjedde. Ved akklamasjon. For første gang siden tidens morgen, ble det sagt.
Rognlien ser en smule stolt ut i hvitskjorten sin.
– Det er ikke så lett å finne folk som misliker deg. Har du noen fiender?
– Nei, men det er klart at …
– Hva da?
– At det nordover i landet nok finnes noen som ikke bare har fordelaktige ting å si om meg. Det er leit, må jeg innrømme.

Nordlig sinne. Ah, Tromsø. Et arktisk OL var drømmen. Jonas Gahr Støre og andre samfunnstopper slo sine pjalter sammen med befolkningen der nordpå, og mente at ishavsbyen burde være det naturlige neste stopp for OL-toget. Idretten ville det annerledes, noe som skapte solide doser forbitrelse, som ikke akkurat svant hen da idrettstyret ikke lenge etter kastet seg rundt for sikre arrangementet til Oslo.
– Jeg skjønner at mange stadig er lei for at det ble slik, men Tromsø-prosessen ble stoppet i 2008, etter at et overveldende flertall av særforbund og idrettskretser ba styret si nei. Dette var ikke noe styret bestemte i et vakuum. Det er både usaklig og leit at dette faktum svært ofte ikke kommer frem i debatten i nord. Norsk idrett stoppet Tromsø-OL.
– Og «plutselig» ble Oslo aktuell igjen?
– Ja, fordi München tapte for sørkoreanske Pyeongchang om OL i 2018. Da ble det plutselig Europas tur i 2022, og ballen måtte rulle raskt. Da jeg ble valgt til president, hadde jeg ingen ambisjoner om en ny OL-runde. Jeg ville jobbe – og jobber intenst med – for idretten meget viktige saker som momskompensasjon og tippenøkkelen, og fikk OL-saken i fanget. Vi spurte organisasjonen om hva de mente, og de sju vinterforbundene var klare på at Oslo og Lillehammer var det beste alternativet. Og ja, det kom fort, vi er allerede på hæla på tid.
– Men det er vel dere i Oslo-mafiaen som styrer dette?
– Pføy. Det er ingen konspirasjon. Det er ingen sammenheng mellom de to prosessene, enkelte ser dessverre ut til å leter etter forbindelser som ikke finnes. Oslo 2022 er en helt ny prosess og den har vært åpen, skritt for skritt, insisterer Rognlien.

Krystallsyk. Selv ble han aldri toppidrettsmann, tross for at han var aktiv innenfor flere grener. Viktigst var kanskje boksingen, og han er fortsatt fascinert.
– Boksing er en fantastisk idrett. Jeg gikk ikke mange kamper i min tid, men jeg likte svært godt å være i miljøet. På 60-tallet var det bare to kampsporter i Norge, boksing og bryting, og begge, særlig boksingen, fanget opp mange gutter som ikke ble fanget opp av andre idretter. På tvers av alle skiller, ikke minst øst/vest-skillet i Oslo. Alt som teller er din egen person, ikke hvem far din er. Og så blir man sterk av det, vet du.
Rognlien ruller opp skjorteermet, og strammer overarmen.
– Se her.
– Ikke verst.
– Ha ha.
Om det var boksefortiden som bokstavelig talt slo inn, er usikkert, men for snart 13 år siden ble Rognlien rammet av virus på balansen, såkalt krystallsyke. Dette var under VM i ishockey i Norge, der han selvsagt hadde en sentral rolle.
– Jeg var redd for at jeg var rammet av hjerneblødning. Alt stoppet opp. Heldigvis var det noe annet. Jeg blir fortsatt svimmel hvis underlaget beveger seg, og tar mine forholdsregler. Jeg vil for all unngå at noe lignende skal skje igjen. Det var en fæl opplevelse.
– Det er derfor du ikke er så glad i å reise med fly?
– Ja, jeg begrenser antallet flyturer over to timer og har sagt at min radius er Europa. Heldigvis har vi flere reiseglade medlemmer av idrettsstyret, så vi er representert der vi helst bør være.
– Det kan være en senskade?
– Kanskje, og kanskje ikke. Vi vet ikke.
– Likevel vil du tillate proffboksing i Norge?
– Ja.
Han sier ikke «selvsagt», men det høres slik ut.
– Proffbokseloven må oppheves. Den har overlevd seg selv. Men skal Cecilia Brækhus og andre trene og gå kamper i Norge, må disse selvsagt reguleres etter norske bestemmelser.
– Vi har pratet i to timer allerede, skal vi runde av?
Spør vi, og Børre Rognlien svarer som den gamle fighteren han er.
– Har du en punch, da? En punchline?
– Hva foreslår du?
– At jeg har lykkes med å få folk til å samarbeide. Jeg er ikke redd for å si akkurat det.

Dagens Næringsliv, 13/7/13

Advertisements