TV 2s utmerkede utenriksreporter, Fredrik Græsvik, er en stjerne. Ifølge TV 2. 

Et av de morsomste prosjektene i bloggsfæren de siste årene er journalisten Øyvind Holens «Jævla bra byline». Det er en side, primært rettet inn mot mediebransjen selv, som tar et nådeløst oppgjør med selvsentrerte journalister og mediefolk, som pryder artiklene sine med bilder av seg selv.

En av de svært mange verstingene på feltet er TV 2. Kanalen kjører frem medarbeiderne sine i alle sammenhenger, ikke minst i sine egne programmer, især med pludre- og kniseshowet «Senkveld», som nå for tiden er en slags egenreklame ispedd populærmusikalske innslag og sløve haldenske blødmer.

Når TV 2 endelig har løst inn det gamle, men iallfall engang så utmerkede semi-realitykonseptet «Stjernene på slottet», så fornekter de seg ikke.

Blant de fem sikkert nøye utplukkede «stjernene», og her er hermetegnene svært tilsiktet, er nemlig TV 2s journalist Fredrik Græsvik. Det må være tidenes beste «jævla bra byline».

Græsvik er en framifrå utenriksreporter med masse spennende på hjertet. Heller tre timer med Græsvik-anekdoter fra et langt liv i felten, enn ett minutts jabb om de indre rivningene i døgnflue-orkesteret til Lise Karlsnes – en annen av «stjernene». Det er ikke det. Men det er unektelig litt kuriøst at kanalen stjerneerklærer en av sine egne i denne settingen.

Min favorittsesong av den svenske utgaven av programmet hadde noen ordentlige stjerner i sin midte. Britt Ekland, ikke sant? Og Peter Stormare! Jan Malmsjö! Det var dreis på den forsamlingen.

Ekland la ut om livet med Peter Sellers og trykket fra internasjonal jetsett-presse, mens Stormare fortalte røverhistorier fra settet til Coen-brødrene. Og Malmsjö, selveste psykopatpresten fra Fanny og Alexander, er en scenekunstner av verdensformat.

Hvem bys oss? Karlsnes fra Briskeby og diverse korkonkurranser. Dennis Storhøi fra, ja, nei, og hun håndballdamen. Og så Græsvik, og det store unntaket fra regelen; mannen, myten og legenden, selveste Toralv Maurstad.

Slike stjerner vil jeg ha på herregården i Toscana. Maurstad. Liv Ullmann. Dronning Sonja. Levd liv, elevert sladder fra funklende kretser.

«Stjernene på slottet» er et dannet prosjekt, reality for P2-klassen. Hvorfor skulle de ellers møtes på et slott? Denne norske gjengen, Maurstad unntatt, kunne like gjerne møttes i baren på et høyfjellshotell eller ved en anonym skranke i offentlig sektor.

De er ikke stjerner, de er noen temmelig vanlige slitere, og historiene deres er deretter. De er litt malplasserte der de skuer over de italienske åser, og programmet blir kun så där. Ikke dårlig, men greit. Ikke sludder, men pludder. Og langt fra interessant nok til å bli et show det snakkes om.

Snakket om, blir selvsagt kanalenes valgsendinger nå som det drar seg til. Tabbene, ikke minst, både TV 2s statistikkblunder og NRKs, ja, statistikkblunder, er mye omtalt og dissekert, og slikt skal selvsagt ikke skje.

Det er verre for NRK å bli forbundet med én side enn det er for TV 2, men aller helst burde de være så uavhengig innstilt begge to, at det knapt lot seg gjøre å identifisere slagsider.

Når det er sagt, så er NRKs valgsendinger atskillige knepp hvassere enn konkurrentens. At TV 2 bruker PR-topper med hemmelige kundelister som ekspertkommentatorer er nå en ting. Verre er det at sendingene er korte og oppjaget og temmelig intetsigende.

Og disse realityaktige forsøkene med politikere på tur, er pute-TV på lik linje med Hans Bauges hvitmannsraseri fra 90-tallets mørkeste fjernsynskroker.

Å se en kosekledd statsråd i jovial passiar på hyttetur bidrar ikke til å øke politikeranseelsen her til lands.

NRKs sendinger, derimot, har vært overraskende gode. Omfangsrike, detaljerte, bredtfavnende og ganske smarte. Ingunn Solheim er en drivende dyktig journalist med full kontroll i studio. Statskanalen har truffet godt i år, selv om det blir vel mye abrakabra med festlige Leo Ajkic flytende omkring, og ditto baktungt med eldrerådet Gro og Kåre følende i fjæren.

Samtidig fortjener NRK kritikk for den pompøse kampanjen for å få unge mennesker til å bruke stemmeretten. Slikt skal ikke mediene legge seg bort i, det er politikernes oppgave å mobilisere velgere.

 

Bergens Tidende 31/8/13

Reklamer