Hva er det de åpenbart talentfulle Ylvis-brødrene gjør så feil? 

Jeg har, som tidligere omtalt i denne spalten, hatt et noe avmålt forhold til de bejublede tjuabrødrene Ylvisåker. Som trønder har jeg tenkt at det kan handle om at noe blir «lost in translation», men det handler nok ikke om bergenshumorens underlige irrganger, dette. For brødrene er svære over hele landet, de, og vel så det. Den ferske videoen deres, «The Fox», er sett 18 millioner ganger på YouTube, og fanbasen er allerede imponerende flernasjonal.

Og videoen – og låten – er fet, den. Jeg gikk, da jeg så den første gang, fra humring til skoggerlatter etter hvert som revelydene ble villere og villere. Ylvis- guttene synger knallbra og produsentduoen Stargates produksjon er strøken. Det er Ylvis på sitt absolutt beste: Musikalitet, ironi og galskap med en herlig, vestlandsk hybris.

Hva er det disse guttene ikke kan, liksom, for talentet er ubestridelig. Himmelen er grensen; de kan bli så svære som de vil.

Så til tross for at jeg ikke var spesielt begeistret for de forrige rundene med «I kveld med Ylvis» på TVNorge, var det med en god slump forventning at jeg benket med foran skjermen denne uken for å se sesongpremieren. At de igjen har med seg denne Calle fra blårusskomikerne Raske Menn som «sidekick» (et særdeles irriterende ord, for øvrig) høynet ikke forventningene, men siden ylvisene åpenbart er glad i karen, så kunne hans tilbakekomst føre til ekstra energi. Tenkte jeg.

Men nei. Første program var relativt mislykket fra første sekund. Ikke bare var det teknisk kluss i starten, men åpningsnummeret var merkelig uinspirert. Etterpå ble det mye skrik og skrål, og mest bare det, og intervjuene gikk på samlebånd uten at ylvisene fikk med seg det gjestene deres forsøkte å formidle, og Calle begynner å bli litt gammel for den sveisen.

Også på Twitter var stemningen mildt sagt avventende. Det var et antiklimaks. Selv ikke den avslutningsvise visningen av «The Fox» bidro til å løfte showet.

Hvorfor ble det slik? Hva er det de gjør feil? For det første: Ylvis-brødrene er revyartister, ikke talkshowverter. De liker å tralle og gjøgle, og er ikke spesielt interessert i å snakke med folk. For det andre: TV er et nådeløst medium. Er tekstene for dårlige, så blir programmet dårlig.

Tirsdagens premiere var preget av slapt manus og halvhjertede påfunn. Og for det tredje: Hvorfor all denne hop-pingen og rullingen? Det heseblesende tempoet er bare irriterende. Stoler de ikke på sine egne påfunn, og må kompensere med fnis og fjas?

Ok, det er mulig jeg er gamlis nå, og ikke forstår hvor nødvendig det er med tempo for å holde på kidsens oppmerksomhet. Men jeg vil så gjerne at Ylvis-brødrene skal lykkes, at talentet deres skal forløses, også på TV.

Og nettopp derfor ble jeg skuffet over premieren og tenkte: Kanskje dette er helt feil format for dem? Kanskje de heller burde lage et forseggjort sketsjprogram eller en slags humorserie, og droppet disse (gjenganger-) gjestene og de forsøksvis «rare» og endog «interessante» intervjuene som ikke passer inn i konseptet uansett?

Talkshowsjangeren er sin egen klisjé, og ingen på denne siden av Jon Stewart og Stephen Colbert har egentlig klart å fornye den. Ylvis’ variant blir verken fugl eller fisk, og verre enn det: ikke spesielt morsomt heller.

Det sagt, Bård og Vegard Ylvisåker må få tid på seg. De skal ha to programmer i uken denne sesongen, og har sikkert flere godsaker à la «The Fox» på lur. Jeg er med en stund til.

Jeg er ikke like sikker på om jeg blir med så mye lenger på NRKs nye lørdagskomedie «Side om side». Første-avsnittet var påfallende svakt, med overdrevne karakterer, affektert spill og seigflytende vitsemakeri. Etter sigende blir det bedre etter hvert (jeg har kun sett denne ene episoden), og både Jon Almaas og Tore Sagen er vittige fyrer som virker å ha det gøy på settet.

Men et norsk «Solsidan», som NRK selv har hintet om, er dette ikke. Sosiologien er sedvanlig overtydelig, det er tell, don’t show, og de politisk ukorrekte vitsene er så vennlige at de virker politisk korrekte. Og hvem omtaler hverandre med etternavn nå for tiden? «Pedersen?», sier Jon Almaas, «Kopperud?», svarer Sagen, som om det er en Lystad/Mjøen-sketsj fra sent 70-tall vi ser på.

 

Bergens Tidende, 13/9/13

Reklamer