Tidligere AKP(ml)-topp Pål Steigans selvbiografi er en nesten-bok for spesielt interesserte.

Jeg hadde, som litt over middels interessert i norsk venstreradikal­isme på 1970-tallet, en viss forventning til tidligere AKP(ml)-formann Pål Steigans selvbiografi, med den triste tittelen «En folkefiende» (de ville jo «tjene folket»). Ble forventningene innfridd? Bare nesten.

Pål Steigan var en av AKPs viktigste enkeltpersoner. Sammen med ungdomskameraten Tron Øgrim la han grunnlaget for «ml-bevegelsen». Ideen om et norsk parti etter modell fra det kinesiske kommunistpartiet under ledelse av Mao Zedong oppsto på Oslos østkant, dog i et relativt høytliggende og velsituert boområde med innslag av akademikere og kunstnere. Steigan bruker i boken mye plass til å beskrive miljøet på Bryn-Hellerud på 1960-tallet. Altfor mye plass.

Mer interessant blir det når Steigan forlater familiehistorien og begir seg inn i politikken. I 1969 var han en sentral figur da ungdoms­forbundet i Sosialistisk Folkeparti brøt ut og erklærte seg som marxist- leninister, og Josef Stalin ble sidestilt ledestjerne med Formann Mao. I 1975 ble han formann i AKP, etter en intern utrenskning kalt «oppgjøret med høyre», noe som beskrives ganske inngående og faktisk litt sårt i «En folkefiende».

Det er bokens styrke. Steigan er sår. Han angrer på mye. Riktignok tøffer han seg undertiden med typiske ml-karslige blødmer og betraktninger, men grunntonen er overraskende ydmyk, og språket deretter. Han avviser at partiet hans var potensielle terrorister à la tyske RAF, slik norske overvåkingsmyndigheter forgjeves forsøkte å avsløre. «I SUF var det folk som fikk tilbud om å bli med på palestinske treningsleirer i Libanon», skriver han. «I ett tilfelle var det en fyr som ikke ville gi seg. Da skjelte vi ham ut etter noter og måtte nærmest sette oss på ham for å få ham til å bli hjemme.»

Det er blitt en slags grunnfortelling fra AKP-veteranene, dette. En slags siste rest av anstendighet: Ja, da, vi gjorde ufattelig mye tåpelig («hvordan i innerste granskauen kan jeg ha vært med på noe så dumt», skriver han et sted) og oppførte oss som bøller, både innad og utad, men vi forhindret individuell terror som politisk virkemiddel.

Men de kommer ikke unna at ideologien de henga seg til har ført til vanvittige lidelser hver gang den er forsøkt satt ut i live. AKP var et dypt umoralsk prosjekt. Da Steigan og kameratene hans omfavnet Stalin, var dennes grenseløse grusomheter for lengst avslørt, og siden har det også vist seg at Mao var minst like brutal.

Det samme gjelder den kambodsjanske slakteren Pol Pot, som Steigan en gang hyllet som en stor revolusjonær. Det tar han utvetydig avstand fra i denne boken. Han var langt mer lunken til slikt i sin første selvbiografiske bok, utgitt i 1985. Der lot han også være å omtale de virkelig skyggeaktige detaljene om AKPs indre liv. Her løfter han på sløret.

Men bare litt, og temmelig uforpliktende. Han nøyer seg med å hinte. Som når han på side 317 skriver om en «action»-glad AKP-topp: «En gang var han sjåfør i min bil på vei mot et sentralkomité- møte. Det er i skumringen, og plutselig kjører han på en rev. Han bråbremser, og før han er ute av bilen, har han trukket kniven. I noen byks er han borte hos dyret og gir det nådestikket.»

Pål Steigan, hvorfor hadde han med seg kniv på vei til et politisk møte? Hvorfor forteller du denne historien?

 

Bergens Tidende, 23/9/13

Reklamer