Er det å ta i å kåre Breaking Bad til tidenes beste TV-serie? 

Til sin biograf Alf van der Hagen mumler Dag Solstad, som om det tross alt er et håp i tilværelsen: «Det kunne vært deilig å kunne skrive, å kunne si, at livet er vel verdt å leve likavel.» Men litteraturen har alltid slitt med det lyse, det lette. Jens Bjørneboe balet med det mot slutten. Var det mulig å skrive en «lykkelighetens historie», etter å ha utforsket menneskets bestialske potensial og gjerninger gjennom flere år? Sikkert ikke, og Bjørneboe var heller ikke særlig lykkelig på tampen av livet han valgte å forlate. Kunstens vesen, dens nerve, handler om å granske det dystre, innesluttede, skitne og fortvilende. Det gedigne TV-opuset «Breaking Bad» lever opp til denne ambisjonen, og vel så det. Dunklere blir det ikke.

Jeg holdt meg unna «Breaking Bad» ganske lenge. Ikke nødvendigvis bevisst. Jeg så bruddstykker av enkeltepisoder, men ble ikke altfor fascinert. Sendetidene her hjemme var dessuten ukristelige, og serien var en smule bortgjemt på lille MAX. Men ordet gikk, folk jeg satte min lit til var over seg av begeistring. «På nivå med Sopranos», sa noen av dem. Med Apple-TV og Netflix på plass, og med tid som plutselig strakk til, bestemte jeg meg for å komme ordentlig i gang. Dette var for to uker siden, og frem til nå har jeg sett 36 episoder, hver på drøye tre kvarter. Lite søvn, med andre ord, og tro meg: Å se «Breaking Bad» med passelig mengde søvnmanko er ikke en oppskrift på gode dager. Det tar på. Noe veldig.

Serieskaper og showrunner Vince Gilligan, som da han var ung lærte seg faget gjennom å skrive for «X-files», har forklart utviklingen av «Breaking Bad» som en prosess der man måtte «go big or go home». Flere ganger spurte de seg om de gikk for langt. Som i den opprivende avslutningen av sesong to, der hovedpersonen Walter White ser en kvinne dø uten å gripe inn. Det er en avgjørende vending: Walter er en oppdriftsløs og ordinær kjemilærer med uhelbredelig lungekreft som beslutter å bruke sine kjemikunnskaper til å lage, koke, metamfetamin for å forsørge familien; og her krysses nok en grense. Han er i ferd med å bli en Scarface i terrylenebukse og autistblazer. Men vi lar ham gjøre det. Som Gilligan forklarer: «Det interessante med menneskets natur er at vi har en uendelig kapasitet til å rasjonalisere måten vi oppfører oss på.» Walter White har vår sympati. Han er bisart nok en rasjonell aktør. Og derfor identifiserer vi oss med ham.

Det samme gjaldt «Sopranos». Tony, den forvirrede, halvpsykopatiske mafiabossen, var seriens absolutte helt. Vi likte ham, kjente oss igjen i hans daglige strev. Vi håpet, intenst, at lovens arm ikke var lang nok til å innhente ham. «Sopranos» var en slags 00-tallsdyster såpeopera med et mylder av personer og konflikter. Typegalleriet var ypperlig. Tonen var mørk, men ikke gjennomført apokalyptisk. Tony var mann nok til å komme unna. «Breaking Bad» er mer av et kammerspill. Det er skåret ned til beinet. Walter White er til stede, nær sagt hele tiden, og stemningen er kølsvart, nevrotisk, men ikke uten humor. «En blanding av Tarantino og Mike Leigh», sa en venn av meg. Første sesong var slik. Bakteppet var politisk og sosialt, overflaten undertiden nesten splatteraktig.

Etterhvert forstummer Tarantino-aspektet, Leigh også, egentlig. De sosiologiske sidene tones ned til fordel for psykologiske og undertiden metafysiske kontemplasjoner. Som i den klebrige, nesten irriterende kjedelige episode 10 i sesong tre, der Walter blir besatt av tanken på å ta livet av en flue som plager ham. Mens fluen sitter oppunder taket, utenfor deres rekkevidde, sier Walter til kompanjongen Jesse: «He’s not coming down, he’s staying up there forever.» Det er en «han», ikke en «den», og det er frelseren han snakker om. I scenen før mumler han om en mulig himmelsk intervensjon, som et brudd med det strengt vitenskapelige verdensbildet han har holdt seg til. Men nei, «he’s not coing down». Walter kan fortsette.

De store, viktige, TV-seriene i vår tid er helt på høyde med de beste romanene. Hvorfor skrive litteratur på papir når man heller kan skrive for TV, der man kan nå mange flere, få tid til å utvikle karakterer og leke med visuelle ingredienser, uten å kompromisse? «Breaking Bad» er en samtidsfabel, proppfull av allegorier og undertekst. Dialogen er spiss og presis, skuespillerne aldeles fabelaktige. Regien er oppfinnsom og leken, bildene utsøkt mørke. Aller best, egentlig: Den er langt fra perfekt. Hver sesong er to-tre episoder for lang. Det tværes for mye på gamle konflikter. Men, om man gir den tiden det trenger, er serien så hypnotisk, så suggererende, at Walter Whites helvetesritt eter seg inn i sjelen. Det er rett og slett stor kunst.

Mange har fulgt serien i «real time», det aller siste avsnittet ble nylig vist på amerikansk TV, og serien sies å være enda sterkere i de siste sesongene. Jeg har to og en halv sesong igjen. «Heldiggris», som en stor «Breaking Bad»-fan sa da jeg beskjemmet opplyste om at jeg lå langt etter. Du ser de tre første sesongene på norsk Netflix. De tre siste finner du frem til med litt oppfinnsomhet og nettkløkt. Begynn nå. Det er mer enn en oppfordring.

Bergens Tidende, 18/10/13

Reklamer