Steven van Zandt har putret i hop et surrete innlandsdrama.

Førstesesongen av den lettbente norsk-amerikanske mafia-komedien «Lilyhammer» var bra til å være dårlig. Fomlete, retningsløs og sammenrasket, men definitivt ikke uten sjarm. Anti-skuespilleren «Little» Steven van Zandt brakte med seg en anarkistisk energi som tidligere var totalt fra-værende i norsk dramaproduksjon, og de andre på settet ble smittet av galskapen.

Resultatet var en trivelig og lavskuldret serie som lekte med klisjeer og regler, folkelig og «meta» på én og samme gang. Populær ble den også, både her hjemme og til en viss grad i noen andre land. Strømmegiganten Netflix sørget for et bredt nedslagsfelt for løyene, men de involverte burde ha gitt seg mens ølet fortsatt var skummende og kaldt.

For det er det ikke lenger. Sesong to er som bunnfallet i den siste halvliteren fra i går. Doven og ulken. Energien er borte. For å kompensere prøver serieskaperne – nå med van Zandt hands on i det meste – å lesse på med gags og vitser, samt et slags plot som må ha blitt kokt sammen i hui og hast.

De endimensjonale karakterene fra førsterunden skal liksom «utvikle» seg, hvilket er en elendig idé i en serie som i utgangspunktet er like flat som Mjøsa.

Hovedpersonen Frank «Johnny Henriksen» Tagliano var i første sesong en karslig og hugal type som røsket opp i den Nav-ifiserte norske innlands- kulturen, men nå er han bare irriterende. Fyren er ikke lenger en parodi på mafia-boss-klisjeen. Nå er han en parodi av parodien. Midt uti andre episode håpet jeg mest av alt at noen kunne skyte ham i kneskålene.

De andre karakterene er like tåpelige. Trond Fausa gjør så godt han kan i «rollen» som den becapsete og seksuelt forvirrede bondetampen Torgeir, og Robert Skjærstad er litt vittig som lokal harrygangster.

Skuespilleriet er jevnt over ok, selv om noen av dem, som Mariann Saastad Ottesen, er åpenbart utilpass. De fleste personene er som Robin Williams i Woody Allens «Deconstructing Harry» – totalt ute av fokus. Ottesens «Sigrid»-karakter er like troverdig som Frps klimapolitikk og hun har all min sympati for det umulige oppdraget det er å gi et slags liv til denne rollen.

Manusforfatterne byr på halvferdige vitser, som at Johnnys tvillinger ikke kan hete Asbjørn og Asbjørg («ass» på engelsk), mye bruk av ordet «kukk», og oppstyltede, sketsjaktige scener som knapt henger sammen med de foregående og neste. Og rett som det er hentes det inn umotiverte bikarakterer for å få det sjanglete regnestykket til å gå opp på et vis.

Personene er iført vilt overdrevne karakter-gevanter og scenografien er gjennomgående ufiks. Hva med regien? Den er på NRK 1980-nivå. Skuespillerne entrer scenene som om de sto under Svend Wams kommando, og klippingen er underlig stiv. Musikkbruken er også pussig.

Det snakkes allerede om en tredje sesong, og ingen forundres om denne annenrunden også blir en suksess. Vi nordmenn er litt rare sånn sett. «Snakkiser» er viktigere enn kvalitet.

Med et plot som hentet fra en middels Scooby Doo-film og med blødmer Tore Ryen ville nikke anerkjennende til, er suksessen i boks. Det skal ikke være så vanskelig. Serien passer derfor best til 12-13-åringer som synes det er spennende med litt gladvold, brekksladd, pupper og «pinlige» situasjoner. Det er da noe.

Integrering er en slags tema eller konfliktlinje i «Lilyhammer», siden «Johnny» finner ut at det å drive asylmottak er god business. Slik blir det mye dum slapstick av, selvsagt.

For en langt mer seriøs og virkelig behandling av temaet er det bare å bli på NRK1 når maset og kjaset på Lillehammer har lagt seg.

Serien «Norsk nok?» er velment og sympatisk forsøk på å bygge broer i et stadig mer kulturelt fragmentert Norge.

I denne realityserien flytter åtte nordmenn inn i en villa på Ekeberg i Oslo for å lære seg å leve sammen på tvers av etniske og klassemessige barrierer. Konseptet er slett ikke ueffent. Det er fascinerende å følge diskusjonene mellom den bestemte somalisk-norske fembarns-moren Rama og den arketypiske vestkantfruen Mona om hva det vil si å være norsk anno 2013.

Det blir undertiden litt utvidet «Migrapolis», dette, men deltakerne er heldigvis ikke redde for å stå for sine meninger. Det ligger an til noen friske og interessante ordutvekslinger på onsdagskveldene fremover. Kanskje noe å lære av, faktisk.

Bergens Tidende, 25/10/13

Advertisements